Jeg har 900 sider på maskinen min. En historie jeg fint kunne ha skrevet på ni …

Så hvorfor de to ekstra 0-ene?

Svaret er gleden av å kunne skape noe selv. Skape liv, skjebner. Skape latter, gråt og sinne. Følelsen av å kunne manipulere, være både Gud og ond. En skribents privilegium er å kunne ta livet av noen på den mest grusomme måten uten å bli fengslet!

Jeg kunne ha skrevet historien som et eventyr. Faktisk holder jeg på med en del som jeg har navngitt ”Eventyr”.
«Det var en gang…» kunne jeg startet med – og fått ni små sider. Men jeg gjør det ikke.

Tanken med dette innlegget er nettopp dette: Jeg vil forsøke å si hvordan og hvorfor.

cross

 

Grunntanken var å skape en egen vri på alle slike ”strandet-på-en-øde-øy” temaer. Den første vrien jeg gjorde, var helt bevisst å stryke ordet ”øy”. Derimot uthevet jeg ”strandet”, for strender og strander og strand utgjør en viktig essens gjennom hele historien.
Deretter valgte jeg å skrive i fugleperspektiv. Jjeg er fortelleren som gjerne veksler mellom personer og steder – og tid. Men jeg er en forsiktig forteller. Jeg har forsøkt å legge mye som utspiller seg i min historie til samhandling og dialoger mellom personene.

Helt bevisst har jeg også unngått det jeg kaller for Margit Sandemo-fraseringer som «De ante ikke hva de gikk til…»!
På den måten styrer historien seg selv, uten at jeg som ”skriver” virker forstyrrende på det som skjer med unødvendige utsagn.

Historien heter ”Det syvende tegnet”. Tallet "7 "er selvfølgelig brukt helt bevisst. Tallet er velkjent magisk, og har - utenom en lett glemt film fra 80-tallet - ikke vært brukt av noen andre: I alle fall ikke på norsk eller engelsk.

Hver bok har sitt tema, og de er forsøksvis adskilte fra hverandre, uten at jeg her vil røpe hvordan. Grovt er bok 1 den innledende, bok 2 den oppdagende, bok 3 den forklarende og bok 4 den kulminerende. Hver bok fungerer omtrent som en lang episode, der den har en rolig start - og en forhåpentligvis spennende utgang.
Det samme gjør jeg med kapitlene inni bøkene. Dee skal fungere omtrent som en episode i en TV-serie: De blir som små historier inne i selve historien  Ett kapittel er ofte sentrert rundt en person og/eller en hendelse som fører plottet videre.

Når jeg over skrev at jeg skriver i fugleperspektiv, gjelder også personbetegnelser. Jeg beskriver selvfølgelig personene "mine", men ikke overdrevent. Dette har jeg heller forsøkt å lagt til andreperson: Lucy beskriver Jeffrey gjennom tankene sine, og Sarah synes for eksempel fregnene til Mitch er sjarmerende. Dermed ved leseren at Mitch har fregner, uten at jeg egentlig har fotalt det. Det har nemlig Sarah beskrevet!

Blod og sex?

Ja, det finnes begge deler, men jeg forsøker å holde meg på anstendig grunn i begge retninger. Imidlertid: Renner blodet fra munnen, så renner blodet fra munnen. Da skriver jeg det. Humper noen i sengehalmen, så skriver jeg det også. Hovedprinsippet er at slike "beskrivelser" alltid må ha noe med historien å gjøre. Det skal være av betydning for en rolle eller historiens utvikling.

I min verden går folk også på do!

- - -

Rollene:

Jeg har to ”grupper” med personroller. I starten av fortellingen virker disse veldig adskilt, men litt etter litt nærmer gruppene seg. Hvordan, skriver jeg selvfølgelig ikke her.
For de ”innfødte” har jeg valgt korte, kanskje til tider fantasy-pregede navn som Rhim, Tahn, Coir, Rami m.fl.
Noen få av disse navnene har jeg diktet opp selv, men flere er hentet fra østeuropeiske navnetradisjoner, spesielt rumenske.

Den andre gruppen er amerikanske forskere og soldater med gjenkjennelige amerikanske navn som Sean Miller, Sarah Custer, Damon Hill…

Hvorfor amerikanske?

I mitt plott virket en stor ekspedisjon fra ”over there” mer sannsynlig enn en liten skandinavisk utflukt over Atlanteren. Pengene råder.

Jeg veksler stort sett  - og gjerne mellom annethvert kapittel – mellom de to fraksjonene av folk. Dette kunne raskt skapt forvirring for en leser (og meg), men fungerer veldig fint siden navn og miljø er så forskjellige.
Det vil si: Forvirringen er egentlig total, for jeg tror en som leser starten av fortellingen vil bli nokså undrende til hva og hvilken sammenheng gruppene har.

Nettopp!

Det er jo hele poenget mitt, og dermed har jeg nådd målet med tilsynelatende to historier samtidig. «Hva er sammenhengen» blir en del av historien, som jeg håper skaper like mye spenning og grubling som selve plottet.

* * *

Det hele kunne vært skrevet på ni sider. Men da ville persontegningene forsvunnet, miljøet blitt borte. Fjell og daler ville vært som små hauger, og alt av dybde og karakterer en tynn strek.

Målet mitt er å fortelle en god og episk historie. Men den trenger ikke å bli fattig, langtekkelig og kjedelig selv om den blir lang, nettopp fordi jeg forsøker å vektlegge personskildringer og handlinger.
Du skal bli kjent med dem, smile og gråte med dem.

Og få lyst til å dele de opplevelsene de gjennomgår – på godt og ondt.

Og…

En liten ting til slutt:

I alle slike episke drama finnes en ond kraft. Hun (ja det er en hun) hadde jeg kjempetrøbbel med, for jeg oppdaget henne nemlig ikke selv før langt ute i historien. Dermed fikk jeg plutselig en helt dimensjon i det hele, da denne kvinnen i hvert fall fra starten av fremstår (forholdsvis) nokså harmløs.