11. Haukland

Oppdatert: 25. november 2024

Haukland var en storgård der det har sittet storbønder med forgreninger og interesser langt utenfor det gamle Lund.

Gården

Haukland er i dag den største gården i Lund i utstrekning, og slik var det også tidligere. På 1500-tallet og senere lå også Moi under Haukland.

Grensen i vest var skipreidegrense mot Sokndal og da trolig gården Orrestad , og i øst/nordøst hadde vi Mjåsund ved Sirdalsvatnet. Denne gårdsgrensen ble i 1837 ny herred- og amtsgrense mot Bakke og Vest-Agder.

I nord hadde Haukland grenser til både Handeland og Austreim. Inkludert vi området av Moi, også til Skjeggestad/Hove. Sørover var det derimot noe mer komplisert, da vi ikke har helt oversikt over hvilke av gårdene som faktisk var bebodd gjennom 1500-tallet.

Lengst nord er Lagestrand bygget ut som en nyrydning fra Haukland, og fra Mois områder kom Osen til mellom 1563 og 1567. Førstnevnte var et husmannsbruk fra første stund, mens Osen var en nyrydning der det trolig bodde leilendinger den første tiden.

Eneste kjente spor av en ødegård er Øygarden liggende 300 meter over havet i Normark. Denne er imidlertid forhistorisk og stammer ikke fra mellomalderen, men forteller oss at i en en glemt tid – var det ikke plass til alle nede i dalbunnen.

Haukland var den eneste gården i Lund som med tiden ble kalt en fullgård (*1) – en gård med høyest mulig verdi og skyld.

Navn, kulurminner og alder

Gårdsnavnet har tradisjonelt blitt som hauk – fra fuglen. Det er i beste fall i overført betydning.
Jeg tror Oluf Rygh i Norske Gaardsnavne har rett i at vi her i Lund kan være på sporet av et gammelt elvenavn. I så fall kan det henspille til et glemt navn på Moisåna, og glemte elvenavn er ikke uvanlige rundt om i landet. Da kan Moisåna opprinnelig kan ha hett noe slikt som *Hauka, et elvenavn det finnes flere av i landet. Ordet hentyder i denne betydningen til et sterkt eller «djervt» elvefar. Hauken var en djerv fugl.

Oluf Rygh foreslår siden en alternativ forklaring, der «hauk» kan vise til en rydning «ved en Aas Udløb østfra i Hovedelven». Dette passer også svært godt for «vårt» Haukland. 

Vår tids kanskje fremste navneforsker Inge Særheim, fastholder betydningen fra et elvenavn, men peker mot det – tidligere – sterke fallet fra enten Øysteinbekken eller vel helst Hauklandsbekken.
Hva som kan synes som mest riktig, får kanskje bli opp til den som leser.

På Monen (Hauklandsmoen) har det blitt gjort betydelige funn fra flere perioder. Disse er minner av aktivitets- og bosetningsområder fra tidlig jernalder (500 fvt.-0) like til mellomalderen. Det er fristende å antyde at her kan det ha bodd folk sammenhengende i århundrer, før denne delen av Haukland synes lagt øde under svartedauden. De foreløpige utgravingene peker mot bosetning over svært lang tid.
Det er her påfallende og svært interessant at Monen aldri har vært utskilt verken som husmannsbruk eller egen gård. I alle fall ikke i historisk tid. Uttrykket må bli «påfallende», da området ligger betydelig adskilt fra hva som både er – og må ha vært – hovedbrukene på gården. Man kanskje bare gjette seg til denne grunnen, men det kan skyldes nesten urgamle inndelinger av gården.

Nærmer vi oss hovedbølet av gården – det vil si hva som ennå kan kalles «selve» Haukland – har man etter de seneste utgravingene på gården fått antydninger om at det kan ha bodd folk på gården siden eldre bronsealder. Det vil si i tidsrommet 1390 til 1215 før vår tid. Det er fra undersøkelser ved Tangeland/Dyrhammar funnet jordlag som tyder på dyrkning av jord fra denne tiden. Dyrket man jord, måtte man nødvendigvis også bo mer eller mindre fast på plassen. Utgravingene er per dato ikke fullstendig undersøkt.

De første gårdene, i vår definisjon, vokste frem langt senere enn disse funnene (0-400 evt.), og gårdsnavn på -land oppsod trolig midt i denne perioden. Haukland i både gård og navn kan derfor ikke være like gammel som disse eldste funnene.

Man mener i dag gårder på -land ofte oppstod som bruksområder for en eldre gård i nærheten. Derfor finner man ofte særtrekk fra området i selve gårsdnavnene. Vi skal ikke lengre unna enn til Lindland og Eikeland for finne «lind» og «eik» som slike utgangspunkt for gårdsnavnene. Denne definisjonen blir derimot adskillig mer uklar for de aller eldste navnene, som ofte har mer gåtefulle forstavelser. Haukland, som Handeland, faller nok inn under den aller eldste rekken av disse gårdene.

Haukland må som gård ved siden av Eik være den blant de aller eldste i vårt område. Trolig er Lund – prestegården – som bosted eldre, men det er neppe noen tilfeldighet at Haukland var den rikeste og beste gården når vi kommer dit de historiske kildene starter å ta seg til syne.

Brukere 1519-1619

Folket på Haukland hadde plass – og midler – nok til å unngå å sende sønner og døtre opp til småplasser på heiene. Det er også den eneste gården og slekten i gamle Lund der vi aner et klassisk storbondemønster når det gjelder barn og ektefeller: Man ble ikke giftet bort til hvem som helst.

1. TORMOD PÅ HAUKLAND

Tormod skatter i 1519 80 mark. Det gjør også han med sølv og penning, men også noe «sølff met Didrick thet stolet war».

Denne Didrik vet man faktisk noe om. Han het Didrik Barkmegher og dukker opp en rekke steder i listene for Dalane dette året. I inntektsskatten for Bergenhus i disse årene står han oppført som fogd av Dalane.
«Stolet» er nærliggende å anta har noe med «stjålet» å gjøre. Men dette kan også være Stolen, det vil si Bispestolen. Hva sammenhengen er da, tør jeg ikke spekulere i.

I 1521 betaler Tormod tiendeskatten med 11 lodd sølv. Dette er svært mye. Grovt utregnet vil dette da si rundt det nesten utrolige 110 mark.

Som Mehus antyder nokså direkte i LH1, må Tormod ha hatt en nokså nær relasjon til sine navnebrødre på Hamre. Dette er også riktig, noe som vil beskrives nærmere etter gjennomgangen av brukerne.

2. SVEINUNG PÅ HAUKLAND

I 1519 skatter Sveinung 40 mark. Han betaler med sølv og penning. Som med Tormod er det verdt å legge merke til at han betaler med sølv og mynter (penning var mynten på denne tiden), og ikke naturelle midler. De to sammen betaler da 120 mark for Haukland. Vi må vel nesten opp til de rike fjordbøndene oppover Vestlandet, for å finne noen å sammenligne med.

På de siste sidene i denne listen fra 1519, står en rekke navn oppført etter de vanlige oppføringene. Her finner vi flere navn som «borger for» (det vil si garantere) både for Sveinung og Tormod. Disse mennene virker å ha tilknytning vest i fylket, og vi finner i alle fall igjen en av disse direkte i listene : En Jon på Ed, det vil si Eide i Eigersund. Han skatter derimot kun for 2 mark, så hvordan han gå god for Tormod på 80 mark virker veldig underlig.
Det er derfor rimelig å anta at det er Sveinung og Tormod som går god for Jon på Ed og de andre – ikke omvendt.

Sveinung er deretter borte i 1521, men dette året finner vi da to sannsynlige enker:

3. GUDRUN og DOMMYLD (DOMHILD)

Gudrun skatter med 1 lodd sølv og Domhild med 6 lodd sølv. Siden Sveinung er borte, er det nærliggende å tenke seg at en av disse er enke etter ham. Den vanligste tolkningen ser også ut til å være at det er en forbindelse mellom de to enkene. Kan de være mor og svigerdatter? Domhild er på de aller fleste slektstavler angitt som Sveinungs kone. Det er nok fordi hun skatter mest av disse to kvinnene. Da er det ikke umulig Gudrun har vært Sveinungs mor, noe som igjen gir oss en indikasjon på at Sveinung ikke ble så gammel.

I restansen (restskatten) fra 1522 finner vi under Lund Skipreide en «Gurenn» som skatter til «Houmodt» med en restskatt på 5 1/2 mark. I denne listen er det mye rart, og hele Lund virker å ha blitt rotet sammen med gårder fra Sokndal. Men her kan det kanskje allikevel være Gudrun som er ment, da det ikke finnes noe lignende gård hetende «Houmodt» i distriktet. Det måtte i så fall være Åmot, men her finnes ingen «Gurenn».

4. KOLBEN

Kolben skatter i 1521 1 lodd sølv. Han kan ikke knyttes videre til seinere brukere på verken på Haukland eller Moi.

5. BJØRN PÅ LUND

I 1563 er Haukland pussig nok borte fra listene, men vi har en Bjørn på «Lundt» som uten tvil kan plasseres på Haukland. Skipreidens største og beste gård var selvfølgelig bebodd dette året.

I tillegg omfatter disse to listene i 1563 vidt forskjellige områder. Den ene er en ren brukerliste, den andre for bønder som eide jord utover gården de bodde på.

Det er i sistnevnte liste at floken løser seg. Der finner vi nemlig Bjørn med en nokså klekkelig skatt. Det er flere grunner til å plassere denne Bjørn på Haukland:

• Lund(h) kan ikke være Lund, prestegården. Den betalte selvfølgelig ikke skatt.
• Det kan ikke være Lunde i Sirdal, som jo også lå i Lund Skipreide. Her bodde også en Bjørn, og her ser vi vel en sammenblanding av både skatt og navn. Lunde i Sirdal var ingen dårlig gård, men i 1563 var den knapt nok tatt opp av øde. Skatten kunne på ingen måter være lik som Bjørn Lund/Haukland, selv om sirdølen kom fra en god familie. Tallene stemmer ikke med forholdene.
• Skattelistene er stort sett listet geografisk: Bjørn til Lund er oppgitt blant andre gårder som Moi og Hamre, der man kunne ha ventet å finne Haukland.
• Setter vi opp Bjørn i en slektstavle for Haukland, ser vi med en gang at her stemmer også normene for oppkalling av navn.
• Skatten var særdeles høy og oppgitt i 2 1/2 vett – tilsvarende (for Rogaland) 15 spann korn. Det var godt og mye. I tillegg ble det betalt 1/2 daler og 1/2 ort.
• Siden han står i listen over jordeiere, samsvarer dette med at folket på Haukland eide jord i en rekke andre gårder.
• Den påfølgende Sveinung på Haukland (7) i 1591, har initialene S. B. i seglet.

Sveinung i 1519 må da være far til Bjørn til 1563, som igjen er far til Sveinung 1591.

At han blir navngitt «til Lund», kan kanskje tyde på at han har hatt en usedvanlig sterk posisjon i bygda?

6. Leidang 1567.

Her skatter Haukland 2 geiteskinn, 4 fåreskinn og 2 kalvskinn. Dette kan høres lite ut, men er godt-i-hold da leidangen ikke var blant de illeste av skattene man måtte avgi.

7. SVEINUNG B. HAUKLAND

Svein, som han står oppført som, signerer i 1591 kongehyllesten til Oslo. Seglet er bevart og viser klart S. B. , noe som bare bekrefter Bjørn på Lund som forgjenger og far.

Sveinung må ha falt fra før 1602 uten arvinger, og det blir hans navnløse søster som da blir sittende med arven til gården:

8. LEIEL T. HAUKLAND

Leiels segl fra 1617, avfotografert til denne artikkelen.
Foto: Elin Galtung Lihaug.
Kopiering ikke tillatt uten avtale.

Leiel opptrer første gang i skriftlige kilder 1591. Han var en storbonde med betydelige jord og eiendommer, og han virket som lagrettemann 1613-18. Vi finner derimot spor av ham langt lengre tilbake enn dette på tinget, deriblant fra 1598.
Et par ganger finner vi ham også nevnt som lensmann, men da må det ha vært som stedfortredende. Blant annet i 1620, da Jon P. Skåland ble eitrende forbannet på lensmannen og formelig dro til ham. Boten ble deretter ikke så rent liten.

Leiel finnes i samtlige skattelister fra 1602 og utover. I 1610 var han Lunds utsending til kongehyllesten i Oslo. Det vil si, han reiste personlig til hovedstaden. Noe som må ha vært noe av en reise for en lunddøl den gangen.

Han forsvinner fra tingbøkene etter 1620, og siste gang vi hører fra ham – er i to lister over jord og eiendommer i 1624 og 1626. Sannsynligvis har han falt fra i 1627, da lensmannen Daniel på Haneberg i Sokndal året etter protester på arveoppgjøret.
Disse listene over eiendommer er svært interessante, da Leiel og Haukland har eid jord og gårder spredt fra Jæren i vest til Kvinesdal – og muligens lengre – i øst. En slik spredning var ikke vanlig blant bønder verken i Lund eller Dalane for øvrig, der man stort sett eide gårder innen samme skipreide.

Disse gårdene omtales siden i denne artikkelen, men det er absolutt verdt å liste dem opp allerede her:

Leiel har tradisjonelt vært regnet som en etterkommer av Sveinung (2), men han må ha vært gift med ei datter av Bjørn (5). Det vil si han var en fremmed på gården. Hva som har gått fullstendig under bordet for de fleste forskere, er seglet fra Leiel – som er bevart to steder. Oppføringen fra 1591 er uleselig, men vi har en jordliste fra 1617 som fullt bevart og lesbar i dag – og som er avfotografert igjen til denne artikkelen (se illustrasjon over).

Seglet viser L.T. som Leiels initialer, og hentyder sterkt at Leiel var en Taraldsen. Et navn han helt etter tradisjonene oppkaller sin eldste sønn etter (9).

Denne eldste Tarald, Leiels far, må ha hatt en forbindelse til en eller flere av gårdene Haukland hadde kontroll over. Men verken i øst eller vest har det vært mulig å spore forbindelser, arv eller navn som har vært troverdige. Men av og til ser man ikke skogen for bare trær, som det så fint heter. Og ut av listene dukket en Tarald på Hamre opp i 1563. Et navn Mehus i LH1 rent har glemt å oppføre.

Med denne oppdagelsen, faller veldig mange brikker på plass. Tarald på Hamre må være Leiels far, og det er selveste Moi-gården Leiel tar med seg som arv til Haukland. Her blir med andre ord, etterkommerne av Tormod (1) og Sveinung (2) giftet inn i hverandre.

9. TARLD LEIELSEN HAUKLAND

Tarald blir nevnt sammen med faren på Haukland i 1602. Dette etter Mehus i LH1. Dette stemmer om det er han som nevnes som «Torkild» i skattelistene for 1602 (1 1/2 skilling), da dette ellers er helt ukjent navn på gården. Siden finner vi ham på Gursli og Moi i en rekke år.

10. ROALD PÅ HAUKLAND

Roald skatter i lensregnskapet for 1606 med lille 1/2 vett korn. Det tyder på at han var en (veldig) liten småbruker, kanskje en nyrydder. Han kan ikke settes i sammenheng med andre brukere verken på Haukland eller Moi.

11. BJØRN LEIELSEN HAUKLAND

Bjørn har tradisjonelt vært regnet som Leiels eldste sønn, men han må være betydelig yngre enn Tarald. Det kan kanskje være han som nevnes på hjemmegården 1606 som «dreng», og derfor tar vi ham med her.
Han nevnes aldri på Haukland i etterkant, før vi finner ham på gården etter farens død.

12. KARL ASBJØRNSEN HOVE

Ved hjelp av senere opplysninger, kan vi stadfeste Karls inntreden på Haukland til nokså nøyaktig 1605.Han var lensmann i Lund 1606-34 og var i sin tid kjent som Karl Haukland.

Han er et av få navn vi kommer litt under huden på i disse årene. Det var aldri noe tull rundt Karl, og han har sannsynligvis vært både en rettferdig og dyktig lensmann for skipreiden. Vi ser også at han viste omsorg for slekt og familie. I 1613 er hans far, Asbjørn, nylig død – men han lar stemoren Ingrid bli boende på odelsgården på Hove i mange år. Da han i 1624 omsider velger å innløse gården på Hove, finner han ly og rom til henne andre steder.
Noe senere hjelper han sine slektninger på Kjellesvik til å skaffe seg både jord og husrom, da disse rotet det virkelig til for seg.

Vi kan kort nevne at hans far, Asbjørn, i motsetning til hva Mehus oppgir i LH1 aldri hatt tilhold på gården. I alle fall ikke etter hva vi kan lese av de originale kildene. Det må i så fall være i forkant av 1602, men det rimer heller ikke da Asbjørn blir oppgitt til Hove som lensmann så tidlig som i 1591.

Karl betaler grønlandsskatt på Haukland med 1/2 daler i 1606. Han oppgis deretter i 1608 da en tjenestepike på gården begikk leiermål med en Rasmus Taraldsen (*3) «udi Skude herrit i Lister Lehn». Karl står også i skattelistene på Haukland 1610-12. Som lensmann hadde han noen tider avkortning i skattene. Men vi finner blant annet også i 1617/18 med en musketer-skatt på 1 daler, det samme som Leiel.

Vi merker oss at han har bygsel på Haukland i 1611/12, han eier ikke noe bruk da. Han skatter da for 1 løp smør, noe som tilsvarte 1 daler. eller 72 mark* av gården. Dette tilsvarer senere opplysninger både for Leiel og Karl, der Leiel eier 2/3 – og Karl 1/3 av gården.

Karls bruk var på området til hva som i dag kjennes som Skjerpe. Denne 1/3-delen var trolig først spredt på flere hender, og da Karl opptrer i skattelistene med bygsel – må vi anta at han opprinnelig bodde på en del som da oppgis som eid av kirken. Trolig ikke av bispesetet, men av Lund Kirke lokalt. Denne delen ser senere ut til å ha kommet over i Jon P. Skålands hender, da han og Karl i 1620 krangler noe over landskylden.

Fra 1614 eide Karl også en sag på gården, «Blanchenborig», eller Hauklands-sagen som den senere blir nevnt som. Det er denne sagen som må ha ligget i Brekkå, den gang tilhørende det sørlige området av Skjerpe. Leiel selv eide nemlig den egentlige sagen, samme år oppgitt som «Moug saug» – Mois-sagen. I 1617 får vite at begge sagene gir 300 bord hver til verdi av 2 daler og 1 mark. Året etter tok Karls sag ledelsen, der Leiel og Moi-sagen synes å ha hatt en dårlig årgang med bare halvparten av bord. Dette synes igjen i de vanlige skattelistene, der Leiel dette året skatter betydelig mindre enn sedvanlig.

Som lensmann betalte han i 1617 en bot for Berje (Børge) på Birkeland i Bakke. Hvorfor kjenner jeg ikke til.

Etter et arveoppgjør på Hove i 1621 sitter Karl med et selveid bruk på 30 mark av Haukland, noe under halvparten av hva han brukte tidligere. Dette fikk han etter utskiftningen på Hove samme år, noe Mehus fint refererer til i LH1. Vi får også vite at dette bruket på Haukland er odel, da sagen på gården blir nevnt som «odels grunn». I noen slektstavler er det dermed antatt at Karl må ha vært gift i slekten til Leiel, men dette ser vi da ikke er riktig. Da ville han ikke ha bodd på Skjerpe-delen av gården.

Karl flyttet fra Haukland til Hove i 1624. Dette året opptrer han både som Karl Hove og Karl Haukland i listene, ofte om hverandre.

Ikke lenge etter må Karl ha klart å innløse (kjøpe?) de resterende delene av Skjerpe, da sønnene Asbjørn og Reier blir sittende på hvert sitt bruk i verdi av 72 mark til sammen.

Vi kan ikke i dag si hvorfor Karl har hatt odel disse 1/3 av Haukland. Han kan ha hatt en relasjon til Tormod i 1519/21, men Hove-slekten kan også ha kjøpt opp denne delen av gården – og/eller ha vunnet odel gjennom datidens lover til å «vinne» odelsrett gjennom å sitte sammenhengende tretti år på bruket.

Slekt

På Haukland ser vi to adskilte slekter som senere må ha blitt giftet inn i hverandre. De to navnene vi finner i 1519/21, Tormod og Sveinung, kan dermed ikke ha vært i slekt.

Haukland virker nemlig å være allerede fra før de skriftlige kildene trår til, å være delt i to nokså adskilte deler. På selve Haukland, på hva som ennå i dag er bruk 1 – finner vi Sveinungs slekt. Denne slekten satt selv gjennom oppdelinger av både jord og bruk nokså oppsiktsvekkende alene på denne delen av gården i flere hundre år. Helt til utpå 1800-tallet.

Så har vi Skjerpe, der hovedbruket trolig lå hvor omsorgssenteret i dag ligger. Denne delen fulgte Moisåna, fra utløpet via Skjerpeskogen og oppover elvefaret like til Monen. Utmarken til Skjerpe synes å ha gått oppover mot hva som heter Nordmark.
Imidlertid eide ikke Skjerpe selve moene (Jfr. navnet Hauklandsmonen) ved Hovsvatnet. Men dette kan skyldes senere kjøp, noe vi har dokumentasjon fra i flere omganger på 1600-tallet.

Det var som nevnt under Karl (12) på Skjerpe vi på 1600-tallet finner lensmannsfolket fra Hove, noe som synes å være både odel og arv. Men denne delen må opprinnelig ha tilhørt Tormod i 1519/21. Mellomleddene fra Tormod frem til Hove har vi derimot ingen oversikt over.

Tormod

Tormods slekt vil egentlig behandles under artikkelen om Hamre samt den kommende artikkelen om Moi. Det er allikevel nødvendig med noen viktige opplysninger allerede her, da denne Tormod i 1519/21 er grunnen til at Leiel og Haukland kunne eie nabogården Moi i overgangen til 1600-tallet.

Tormod må nemlig ha vært i nær slekt med den Tormod Hamre som Mehus i LH1 oppgir i regnskapene til Bergenhus. Det kan spekuleres i om at han til og med kan ha vært samme person, da de ikke opptrer samtidig i kildene. Tormods slekt må ha også ha eid – eller eventuelt ha kjøpt – Moi. Kanskje i forbindelse med reformasjonen, da mange kirker måtte selge unna mye av jord og gårder de eide. Han og etterslekten må også ha beholdt noe jord i Haukland, selv om de forsvant fra denne gården.

Hvorfor denne slekten forsvant fra Haukland, skyldes selvfølgelig at de da allerede hadde to andre gårder til rådighet: To gårder de i utgangspunktet eide alt av. Dette var først og fremst Hamre, men også Moi som da lå øde. Det må være etterkommere av Tormod som i 1563 satt på begge disse gårdene.

Hvorfor og hvordan det er mulig å konkludere med dette, har vi i sterke indikasjoner og bevis fra et par tingbøker utover 1600-tallet, der blant annet en Tormod Johannesen – trolig født på Moi – selger unna jord både i Haukland og Hamre. I tillegg har vi Skjerpes plassering med Moi som nærmeste nabo – og ikke minst det noe særegne arveoppgjøret etter Leiels død i 1627. Men som vi skal vise litt under – ikke var så særegent allikevel.

Leiel

Som allerede nevnt, har det gjennom årene spredt seg en hypotese om at Leiel (nevnt 1591-1626) er en direkte etterkommer av Sveinung i 1519. Dette stemmer ikke.

Rekkefølgen av ungeflokken hans gjengitt av Mehus i LH1, er heller ikke riktig. Søsknene Tarald og Joren må være de eldste i denne flokken, da de begge virker å være godt voksne allerede i overgangen til 1600-tallet og opptrer i kildene nokså lenge før de resterende søsknene.

Som nevnt i brukerlisten, vet vi i dag at Leiel er giftet inn på Haukland. Han er trolig en Taraldsen, og den sterkeste hypotesen er at han er sønn av den Tarald som er nevnt på Hamre 1563.

Basert på disse «gjenoppdagede» opplysningene, er slektstavlen under oppdatert per november 2024.

Leiels familie og barn

Leiel hadde åtte barn vi kjenner til. Dette er mange til å være på tampen av 1500-tallet. Det kan vitne om en særdeles god gård med god kost og gode oppvekstforhold.

Felles – og det noe oppsiktsvekkende – for søskenflokken er at samtlige blir godt giftet bort utenfor Lund, og det til de største gårdene i nabosoknene. Det er alt annet enn tilfeldig, og bare vitner om en gård og en slekt der relasjonene var vel så viktige som om fant den «rette».

Det kan også nevnes at Haukland, i alle fall frem til Leiel selv døde, må ha hatt flere tjenestefolk på gården. Vi leser mellom linjene om flere drenger og stuepiker, uten at vi foruten noen få unntak får vite navn på disse.

Flere av disse drengene og stuepikene var trolig utenbygds fra – og da fra adskillig dårligere stilte gårder. Indirekte var da Haukland med på å brødfø også adskillig mer dårligere stilte familier i nabosoknene.

1. Tarald Leielsen Haukland
Tarald må være eldste sønn i flokken og født rundt 1575. Mehus anslag i LH1 til 1570, er noen år for tidlig . Tarald brukte også samme segl/bumerke som faren, men med sine egne initialer – T.L.
Han er første gang nevnt – indirekte – i presten Hans Matsens år. Det vil si i 1590-årene. Hans Matsen gikk bort eller forlot presteembetet i 1603. I denne tiden var myndighetsalderen 20 år, og Taralds inntreden utenfor farsgården virker da både overkommelig og sannsynlig angitt til midten av 1590-årene.
Tarald virker i disse årene å forsøke å få den noe forfalne Eikeland på føttene, og nevnes som «nyrydder» der – selv om det må vært både jord og i alle fall rester av gamle bruk på denne gården. Han er tilbake på Haukland 1602, men starter noen år senere nok en rydning. Denne gang på Gursli, før han slår seg ned på Moi like etter 1613.Dette kan vi si sikkert da Tarald er nevnt som Tarald Gursli som lagrettemann dette året.
I 1616 var han blant lagrettemennene til fjerdingstinget i Eigersund. Samtlige bønder i Dalane ble ilagt (midlertidig?) forbud av salg av tømmer til utenlandske kjøpere. Tarald opptrådde på flere av disse tingene, der man ofte ble forkynt saker som gjaldt allment for hele distirktet. Han var også lagrettemann, stadig på Moi, i årene 1617-23.
Tarald var kort tilbake på Haukland 1628, men fast på Moi fra 1633. Han var gift med Ingrid Pedersdatter som muligens kan ha vært fra Steinberg, og hans eneste kjente sønn, Atlak, er oppgitt som født rundt 1606.

Tarald burde i utgangspunktet ha arvet gården på Haukland, men man skal huske på at dette var en konearv. Den egentlige farsarven fantes på Hamre og Moi. Hamre var utilgjengelig da her satt det allerede eldre slektninger, men på Moi var det ledig plass. Trolig god også.

Via Leiel var Moi Taralds egentlige farsarv og førstevalg. Tarald så trolig et ikke så lite potensiale å overta denne nedslitte gården. Vi skal huske på at Moi hadde ligget øde i trolig mange år, og etter Gamle-Tormods tid – syntes det å ha oppstått langt dårlige tider. Gamle-Tormods trolige sønn – Johannes – satt heller dårlig til stells.
Tarald får dermed Moi som farsarv, mens bror nummer to – Bjørn – får Haukland som morsarv. At begge brødrene måtte dele gården med søsken, synes å skyldes interne oppgjør etter den egentlige arveoppgjøret.

Mellom linjene i disse gamle kildene aner vi også Tarald nok må ha vært mer en håndverker fremfor en gårdsdrifter. Han var ikke redd i å ta et tak, men uten en far i ryggen – og med en ny og et sannsynligvis litt forkomment Moi å drive – da gikk det galt. Han satte seg raskt i gjeld, og selv om både sønn og sønnesønner forsøkte seg i årene etter å holde bruket på Moi på føttene. Alt gikk ad dundras, som det så fint heter – og Taralds livsverk gikk omsider ut av slekten for godt.

2. Bjørn Leielsen Haukland
Bjørn oppgis av Mehus som eldst, og han overtar også hovedbruket på Haukland. Han synes også være oppkalt etter den høyst sannsynlige morfaren, Bjørn (på Lund). Etter tradisjonen – og Mehus – er han eldst. Men han må være adskillige år yngre enn Tarald, og dette får vi da også bekreftet av det «gjenoppdagede» seglet av faren, Leiel. Han må være sønn nummer to. Som sønn nummer to arver han gården etter moren, Haukland.

Bjørn er oppgitt som 66 år i 1664, men dette er altfor snilt. Ser vi på ekteskap, barn og søskenflokk – må Bjørn ha vært født i tidsrommet 1580-86. Det vil si, han kan ha vært 86 i 1664 – ikke 66.
Det kan være Bjørn vi ser på hjemmegården som dreng», gårdsgutt i 1606. I vår tid ville vi kanskje helst ha kalt ham en lærling? Han blir deretter helt borte fra listene, før vi finner ham på Osen (som jo da var Moi) som lagrettemann i årene 1617-19.
Deretter nevnes han ikke før i 1624. Han er da gift med Karen Omundsdatter fra Klungland i Gyland, og de har to sønner som må være født like etter hverandre, Ei datter blir også gift med Torger Njeldsen på Tekse. Det spekuleres i, kanskje med rette, at Karen døde i barsel under den siste fødselen.

Bjørn gifter seg deretter andre gang, like rundt 1630, med ei datter av Njeld (Nils) på Tekse. Og Bjørns egen datter ble gift med sønnen til Nils! Denne «kombinasjonen» har ført til en rekke rare slektstrær gjennom tidene, noe som stadig henger igjen på flere slektstavler både i og utenfor internett.

I 1639 får Bjørn en liten refs for å ha glemt å oppføre deler av Tekse i skatteoppgjøret. Dette var den senere gården Bjørnemo, som han arvet i sitt andre ekteskap. Deretter velger han å bytte Tekse/Bjørnemo mot jord i Hestad i Heskestad/Helleland. Det er han tydelig heller ikke fornøyd med, og velger å kjøpe denne arven videre. Denne gangen i Helle i Hægebostad. Og dit flytter han også, rundt 1650, i en alder av 70 år. Med seg drar han minst en sønn fra ekteskapet fra Tekse, og denne Nils Bjørnsen møter i igjen på Kvelland i Lyngdal med arv og jord både fra Haukland og Tekse.
Bjørn synes å ha falt fra 1664-66.

Signe Elisabeth Zijdeman fra Flekkefjord Historielag har i et omfattende arbeid foreslått at det var Leiel selv som var gift til Tekse, ikke sønnen Bjørn. Dette er nå motbevist.

3. Sveinung Leielsen Haukland
Sveinung ble den som etter hvert delte farsgården med eldstebror Bjørn. Han er nevnt på Gursli i 1624, på Moi i årene 1628 og 1631, men på Haukland 1629 (etter Mehus) og fra 1633. Det tyder på at det endelige arveoppgjøret vi ser fra Haukland i Mehus (LH1) må ha trådd i kraft fra 1628 og utover. Sveinungs kone kjennes ikke, men her kommer Skule-navnet inn i familien – slik at hun kan ha vært ei Skulesdatter. Sønnen som arver bruket på Haukland, Skule, er født omkring 1614.
En Sveinung er nevnt flere ganger på Kjørmo i årene frem til 1623, det vil si blant hva Mehus kaller «navnløse rydningsmenn». Kan dette være Hauklands’ Sveinung?

4. Omund Leielsen Haukland
Omund må være den yngste av brødrene, og født nærmere 1690-tallet. Han er også den siste av brødrene som dukker opp i listene.
Han er først nevnt på Moi 1628, og kanskje på Haukland i 1632. Men sistnevnte kan muligens også være Omund fra Hove. Allikevel finner vi ham langt tidligere i listene, da han i 1613 ble stevnet for et leiermål med ei Ragnhild Johannesdatter. Er dette ei datter av Johannes på Moi? Det er faren Leiel som gjør opp for ham, noe som kanskje tyder på at Omund var forholdsvis ung dette året. Det stemmer jo med plasseringen i barneflokken. Deretter er han skyss-skaffer fra 1623, dette året nevnt på Haukland.
Omund ser ut til å arve Moi sammen med Tarald, men velger i stedet å flytte til Åtland i Gyland. Søstrene Joren og Bergitte får hans del på Moi.

På Åtland har bygdebok-forfatteren for Gyland rotet det fullstendig til for seg og plassert Omund som sønn av den første Olav på gården. Dette er feil, og Omund fikk etterslekt på Åtland som kan følges langt fremover.

5. Askier Leielsdatter Haukland
Askjer er den eldste av døtrene, om ikke eldst i hele søskenflokken. Hun har tradisjonelt blitt oppgitt som gift til lensmann og prestesønn Daniel Haneberg i Sokndal, noe som stammer fra en misforståelse av Mehus i LH1. Askjer opptrer alene i odelslisten 1617 – men samtidig med Daniel i 1630-årene. Da kan hun ikke ha vært gift med lensmannen.
Ektemannen var i stedet Audun Toresen på samme gård som falt tidlig fra, og Askjer var enke på Haneberg allerede fra 1603. Noe som forklarer navnet hennes i listen for 1617. Hun ble deretter gift andre gang med Jofred Haneberg, og ble på ny enke rundt 1630.
Det er hennes datter Mette som ble gift med lensmannen Daniel Haneberg.
Angående denne oppføringen i 1617, står hun da som eier av en liten del av Moi. Ved siden av alderen, bevitner dette at hun har vært en av de eldste av søskenflokken.

6. Joren Leielsdatter Haukland
Joren virker å være neste datter i flokken. Hun ble gift med Brynild Nilsen Omdal, som var samme Brynild som 1639 ble drept av Idle-Sven. De slo seg ned på 1/3 av Moi, og ekteparet hadde kun en kjent arving. Gården var i følge Mehus (LH1) 83 år utenfor Jorens etterslekt, før en direkte etterkommer, Tron Moi, i 1724 fikk bruket tilbake i slekten.

7. Berete Leielsdatter Haukland
Beretes familie var også blandet inn i drapet på Brynild. Hun var gift med en Oluf, som kanskje kan være den Oluf som blir nevnt på Moi i 1603? Det var deres sønn Gullik som var opphavet til striden som førte til Idle-Svens raseri i 1639, da Gullik ble ansett som forsvunnet i kongens tjeneste – men kom tilbake til Lund da alle hadde avskrevet ham. Beretes slekt ble selve kontinuiteten på Moi, da hennes etterslekt like til i dag satt på bruket.

8. NN Leielsdatter Haukland
Gift med Omund på Støle i Sokndal. Hun arvet Eikelandsdal og Osen. Deres sønn, Besse, kom til sistnevnte plass og bygget opp Osen som gård.

Gårdene

Vi tar også med Leiel og Haukland eiendommer i denne artikkelen. Dette er viktig om noen våger seg på å søke etter enda eldre slektsforbindelser bakover, noe som per i dag virker nokså utfordrende.

Ser vi bort fra gårdene i Lund, er det nokså klart at folket på Haukland har hatt nære relasjoner fra Jæren i vest og til Kvinesdal i øst. Trolig også lengre både i øst og vest. Hvordan vet vi derimot ikke per i dag.

Det finnes fra Dalane tre bevarte – og såkalte- jordebøker for Lund. Fra 1617, 1624 og 1626. Førstnevnte viser først og fremt de fremste («beste») eierne av hver gård, mens de to sistnevnte viser hver persons jord og eiendommer. For Haukland og Leiel samsvarer disse tre listene.

Derimot samsvarer ikke listene fra Rogaland mot de få opplysningene vi har fra en enslig jordebok fra Agder anno 1617, der det synes som om skriveren rent har glemt eiendomsforhold over grensen til Rogaland.

Vi gjengir allerede oppgitte tavle, som viser hva Leiel trolig eide i 1624 og 1626, og går kort inn på gård for gård. Navrestad er utelatt, da denne delen var et lån/pant:

I Lund og nabosoknene:

Moi: Tidligere antagelser var at dette var en Hauklands-gård fra gammelt av. Moi var også en ødegård, forlatt i uårene etter svartedauden. Men her kjenner vi per i dag noe forhistorie. Gården var trolig adelsgods frem til 1350, eid av av Jon Ragnvaldsson – død i Bergen. Moi ble deretter eid av Rakkestad Kirke, før den dukker opp igjen i kildene på midten av 1550-tallet:
På et eller annet tidspunkt har Hamre-slekten kjøpt Moi-gården, kanskje etter reformasjonen, og det er ingen tilfeldighet at vi finner Tormod-er både på Hamre og Haukland utover 1500-tallet.
Senere går det galt for den slektsgrenen vi finner på Moi, noe vi ser igjen i skattelistene fra 1602 og utover. Da var allerede Moi i Leiels hender, som arv fra hans sannsynlige far – Tarald på Hamre.

Osen ble bygget ut fra Mois områder mellom 1563 og 1567. I senere vitnemål står det riktignok at den var en Hauklands-gård allerede fra starten av, men opplysningen er ikke motstridende da ekteskapet mellom Leiel og Haukland må ha vært inngått rundt 1570.
Osen arves av Leiels navnløse datter som ble gift til Støle i Sokndal.

Gauteland (Gaudland) i Sokndal ligger som en liten avstikker, ikke langt fra Barstadvannet, der man kjører i småheiene fra Hauge til Heskestad og Helleland.
Gården vet vi lite om, men folket her var leilendinger. Leiel og Haukland var eier av i alle fall av 1/3 av gården. Et uforståelig dokument fra 1620 antyder derimot en sammenheng til Jæren og gården Njå i Time. Er dette riktig, kan Gauteland ha vært en del av en arv vestenfra, kanskje sammen med Aniksdal og Eikelandsdal.
Delen av Gauteland arves av Askjer som ble gift til Haneberg.

Åtland i Gyland: I følge Lars F. Nuland i bygdeboken for Gyland, synes Olav på Åtland å ha eid hele denne gården i denne tiden, bortsatt fra 1/5 som var i hendene på Vanse Kirke. Det er mulig dette stemmer i 1617, men ikke i 1624-26 da Leiel eier 24 mark (*2) av gården. Kan dette være pant for et lån? Eller tar listene for Agder feil? Det siste er ikke så utenkelig, da jordeboken for Agder 1617 ikke helt virker å ha maktet å fange opp utenbygds eiere fra Rogaland/Lund.
Delen på Åtland ble opprinnelig delt av døtrene Joren og Berete, men det ble sønnen Omund som valgte å reise til Gyland for å overta bruket.
Lars F. Nuland tar også feil i slektsrekkene på Åtland. Han blander Omund sammen med en (tenkt) sønn av nevnte Olav. Det er «vår» Omunds slekts som lever videre på denne gården, og som der kan følges gjennom århundrer.

Årstøl gjengis også som en gård i Gyland, men den eksisterer ikke. Derimot har vi Årstøl i gamle Kvinlog. Det er nødt å være denne. Denne gården oppgis ikke i 1626, men vi får vite at Leiel har eid denne via senere arvespørsmål.
Årstøl lå inne i delen Bjørn siden ble sittende med, men byttet senere denne delen bort mot en liten del av Moi som var kommet i hendene på folket på Lindland via andre arveoppgjør.

Et lite PS!: Det gir liten mening at Haukland har eid fragmenter av gårder både i Gyland, Kvinlog og Kvinesdal. Tar vi med Bjørns interesser i Helle, Hægebostad, er det fristende å anta vi ser fragmenter fra et adskillig større gårdskompleks – som har smuldret opp gjennom de mørke årene av mellomalderen.

Eikelandsdal (i dag i Eigersund) og Aniksdal (i dag Hå):

Noe særpreget her er kanskje Aniksdal i nærheten av Vigrestad. Her sitter det leilendinger, slik at Leiel ikke har hatt direkte styring med gården. Han eide imidlertid halvparten, mens den andre andre halvdelen ble eid av storbonden Svein Olsen på Hognestad i Time. Og med Hognestad er man i geografien midt på flate Jæren, helt ved Bryne

Det pussige her er snodig nok lille Eikelandsdal (Eigelandsdalen), midt mellom Gya i Eigersund og Mydland i Sirdal. Her bodde det også leilendinger, og eierne hadde også her hver sin 50/50 av gården. Disse eierne er Leiel Haukland og … Svein Olsen Hognestad!

Når vi finner denne forbindelsen på to gårder adskilt av mange mil og flere skipreider, er dette ikke tilfeldig. Det er også nokså klart fra begge gårdene at disse er odelsgods for både Leiel og Svein. Det må dermed være en forholdvis nokså nær «link» mellom disse to storbøndene fra hver sin ende av sørfylket.

Svein Hognestad var en av Jærens mektigste storbønder. Det er ingenting i navn eller arv på hans side som samsvarer med tilsvarende på Haukland. Derimot har vi Sveins kone, Marit Halvarsdatter Njå. Og hun kan, som nevnt over, også ha hatt en forbindelse til Gauteland i Sokndal.
Marit morsslekt stammet trolig fra Tekse/Ualand, der Leiels sønn, Bjørn, senere ble gfit til i sitt andre ekteskap.

Eikelandsdal var i sin tid skilt ut fra naboen i sør, Gya, og nettopp Gya var i alle fall delvis eid av Marit Njås slektninger på Tekse. Det er derfor veldig trolig at Hauklands arv i Eikelandsdal, må stamme fra denne forbindelsen Njå – Tekse. Eikelandsdal var nemlig ingen gammel gård, og da må forbindelsen ha ligget der gården ble ryddet fra – og da er Gya eneste alternativ.

Det er en utfordring her om vi setter Leiel inn i denne forbindelsen: Leiels sønn, Bjørn blir nemlig gift til samme familie som allerede synes å være inne i denne arven og linjen fra Njå og Eikelandsdal. I disse tidene var man svært strenge med ekteskap i nære slektsledd, og mye tyder derfor på at forbindelsen Haukland-Tekse-Njå må være eldre enn hva vi har skriftlige kilder til å lene oss på.

Øvre Egeland i Kvinesdal:

Dette er en gård med en svært spennende historie. Den var Kvinesdals største og beste og regnet som et herresete i sin tid. Det ble lenge regnet som ekstra «gjevt» å være både bruker og oppsitter av denne gården.

Vi har rikelig med informasjon fra gården frem til overgangen til 1500-tallet, og fra 1660-og utover. Men midt i – er det et stort og nokså svart hull av kilder.

På Haukland finner vi første kilde av gården i 1639, da Leiels sønn Bjørn får en solid bot for å ha unngått oppføringer av gården blant sine eiendommer. Arven virker å ha blitt konfiskert, men på denne tiden kunne nærmeste arvinger løse inn jorden mot gjeldende verdi. For Bjørn og Hauklands del utgjorde dette rundt 72 mark av gården, det vil si 1/3.
Denne retten til å løse inn gården, synes nettopp å ha skjedd i dette tilfellet, da vi finner denne delen av Øvre Egeland videre blant Bjørns slektninger på Haneberg i Sokndal. Her vi finner vi Abel, Leiels oldebarn, som var datter av lensmann til Sokndal – Daniel Haneberg. Hun var igjen gift med lensmann Isak Jørgensen i Kvinesdal, og det var de som til slutt ble sittende på denne arven. Ikke bare det, men Isak maktet like så greit å kjøpe opp hele gården.

Bjørn kan ha kjøpt opp denne delen av gården etter Leiels tid, slik han gjorde ved et par andre aneldninger. Men det virker noe usannsynlig, da 1/3 av Øvre Egeland var et solid stykke jord. Og man må nesten anta at et slikt kjøp må ha blitt fanget opp av myndighetene tidligere.

Haukland må da ha eid denne 1/3 av gården også på Leiels tid, og det virker nesten som om hele «besittelsen» var gått i glemmeboken. Jordeboken for 1617 fra Agder angir riktignok en Rasmus en skatt som på gården, men kun tre-fire år tidligere var han en ødegårdsmann og «innerst». Her virker denne listen å være, bokstavelig talt, noe på jordet.

Det må også nevnes at de resterende 2/3 var opprinnelig adelsgods, eid på 1500-tallet av adelsmannen og lensherren til Bergenhus, Erik Ottesen Rosenkrantz. Det er imidlertid de 1/3 som var bondegods og eid av Leiel og Haukland som er interessante.

Vi har absolutt ingen opplysninger fra siste halvdel av 1500-tallet om denne parten av gården, men før dette var Øvre Egeland i hendene av hva man kaller Ogmund-Byre-ætten. En storslekt fra Hardanger som man nå vet sikkert også hadde interesser i hele sørvest-Norge. En etterkommer er ei Ingeborg Torgaldesdatter som må ha bodd, eller i det minste eid, gården i Kvinesdal rundt 1491. Hun ble gift til Fedje i Lyngdal, og fra henne kom senere etterkommere til Lund og Skår. 
Hennes mann, Svein, som hun ble separert fra (man kunne ikke skilles i disse tidene) – ble tilsynelatende boende på Øvre Egeland. For i 1519 kranglet man fremdeles om rettighetene til bruket, der det noe indirekte antydes at Svein enten var borte eller død.

Per Seland (bla. forfatter av bygdebøkene for Sirdal) spekulerer i om denne slekta også «overlevde» videre på Øvre Egeland, og om Leiel- via seg selv, kone eller mor – kan ha fått bondedelen av godset som arv. Dette virker absolutt sannsynlig, da linken til denne gården virker å være fra 1500-tallet. Men vi mangler kildene for å plassere både hvem, når og hvor.

Vi har derimot en fellesnevner for disse gårdene både i øst og vest: Disse må ha vært en arv fra tidlige tider, i alle fall før 1563. De må ha også ha vært en del av Haukland før Leiels tid

Oppsummert er det svært sannsynlig å anta at hva vi ser på Haukland, er restene etter en virkelig storslekt. En slekt som må ha hatt makt og jord og gårder og forbindelser i et stort område. Folket på Haukland må ha hatt samme blod og røtter som andre velstående familier både i vest og øst, men om det er mulig å spore opp videre forbindelser: Det synes nokså lite sannsynlig med de kildene som er kjent i dag.

Merknader:

*1) Haukland sammen med Eik og Steinberg (og trolig også Skåland), var de gårdene i Lund med høyest skyld. Alle disse var «fullgårder», da dette begrepet ble innført fra 1627 og utover som grunnlag for skattelegging av gårdene. Men kun Haukland ble værende i denne skatteklassen, kanskje grunnet at dette var den eneste av disse gårdene som beholdt et stort hovedbruk.

*2) Strengt tatt bismermark, men jeg har forkortet for lesbarhetens skyld dette til kun mark i disse artiklene. Bismermark var egentlig en vektenhet, som ikke uten videre kan sammenlignes med mark fra 1519 – som var en myntenhet. Sistnevnte ble forlatt som begrep for verdi og skyld på gårder, da verdien falt («forringet») nokså raskt i løpet av kort tid.
Bismermark var også mye enklere å regne om til huder, engelsker og span(d) – som nokså konkret fortalte oss mye mer om hva man (fysisk og reelt) faktisk hadde av midler på gårdene.
Akkurat som i LH1, er det i mange tilfeller valgt å regne om skyld og verdi til nettopp mark på disse sidene – for å skaffe et godt sammenligningsgrunnlag på tvers av sokn, skipreider og grenser.

*3) Dette er en spennende opplysning, og kanskje ikke tilfeldig. Kan denne Rasmus ha vært i slekt med folket på Haukland? Navnet opptrer blant annet på Øvre Egeland i Kvinesdal, en gård Leiel eide. Og vi har kanskje en antydning her om slektninger fra Haukland nokså langt østover i Agder.

Del på Facebook

Tweet

Få oppdateringer