11. Haukland
11. Haukland

11. Haukland

Haukland var en storgård der det har sittet storbønder med forgreininger og interesser langt utenfor det gamle skipreidet.

Utsikt mot Haukland mot hva man i gamle dager kalte Normark

Gården

Haukland er i dag den største gården i Lund i utstrekning, og slik var det også tidligere. I 1519 lå også Moi under Haukland, og dermed grenset gården som den eneste sør for Steinberg til begge skipreidegrensene.

Grensen i vest var skipreidegrense mot Sokndal og da trolig gården Orrestad , og i øst/nordøst virker det som Berghyrne (Berghøiden) ved SIrdalsvannet var nærmeste nabo. Denne lå da i Lund, før gårdsgrensen i 1837 ble både ny herred- og amtsgrense mot Bakke og Vest-Agder.

I nord hadde Haukland grenser til både Hove, Handeland og Austreim.

Sørover var det derimot noe mer komplisert, da vi ikke har helt oversikt over hvilke av gårdene som faktisk var bebodd gjennom 1500-tallet. Eikeland hadde folk av og til, ellers var prestegården naboen vest for vassdraget. I øst hadde Haukland vekselvis Skår og Lindland som nabo. Og etter hvert Aueland.

Lengst nord er Lagestrand bygget ut som en nyrydning fra Haukland. Fra først av var dette en husmannsplass fra første halvdel av 1600-tallet.

Eneste kjente spor av en ødegård er Øygarden – liggende ikke så altfor langt unna bildet du ser over. Denne er imidlertid forhistorisk og stammer ikke fra mellomalderen.

Navnet tolkes som hauk – av fuglenavnet. Jeg tror derimot at Oluf Rygh i Norske Gaardsnavne har mer rett i at det kan være et gammelt elvenavn. I så fall kan det henspille til et glemt navn på Moisåna, og glemte elvenavn er ikke uvanlige rundt om i landet (jfr Rusdal).

Moisåna kan da opprinnelig ha hett noe slikt som *Hauka. Gårdsnavnet henviser derfor til en rydning «ved en Aas Udløb østfra i Hovedelven». Det gamle Haukeland i Bergen tolkes også på denne måten. Hauk/hauke kan også bety å gi lyd fra seg, rope, et uttrykk stadig brukt i noen dialekter i dag. Betydningen da kan ha vært gården ved den «lydende» elva.

Haukland må være den eldste gården sør for Hovsvannet ved siden av Moi og Lund. Gården var også den eneste i Lund som med tiden ble kalt en fullgård – en gård med høyest mulig verdi og skyld.

Slekt

Folket på Haukland hadde plass – og midler – nok til å unngå å sende sønner og døtre opp til småplasser på heiene. Det er også den eneste gården og slekta i gamle Lund der vi aner et storbondemønster når det gjelder barn og ektefeller: Man ble ikke giftet bort til hvem som helst!

Gårds- og slektshistorien henger nøye sammen. Også historien rundt Moi har en viktig rolle, og den er svært vanskelig å både forstå og få oversikt over. Jeg velger å ta kildene først, for bare på den måten kan vi i alle fall forsøke å skape en oversikt:

I 1519 skatter Sveinung 40 mark. Han betaler med sølv og penning. Tormod skatter samme år 80 mark. Det gjør også han med sølv og penning, men også noe «sølff met Didrick thet stolet war».

Denne Didrik vet man faktisk noe om, for han dukker opp flere andre steder i listene for Dalane dette året. Det er rimelig å anta at han enten var fogden selv, eller en medhjelper. Tormod virker da å ha betalt også for noe stjålet sølv, hvor underlig det enn høres ut. Kanskje det menes utestående/skyldig, ikke stjålet som i dagens betydning?

Til sammen betaler Haukland 120 mark. Det er oppsiktsvekkende mye.

I 1521 finner vi igjen Tormod, og han skatter da 11 lodd sølv.

Samme år finner vi to enker: Gudrun og Dommyld (Domhild). Disse skatter hhv 1 lodd og 6 lodd sølv. Siden Sveinung er borte, er det nærliggende å tenke seg at en av disse er enke etter ham.

I tillegg finner vi en Kolben. Han skatter 1 lodd sølv. Han kan ikke knyttes videre til seinere brukere på verken Moi eller Haukland.

Vi har altså to navn i 1519, men «hele» fire i 1521. Noe her må henge sammen. Den vanligste tolkningen ser ut til å være at det er en forbindelse mellom de to enkene. Kan de være mor og datter? Domhild er på de aller fleste slektstavler angitt som Sveinungs kone. Det er nok fordi hun skatter mest av disse to kvinnene.

I 1563 er Haukland pussig nok borte fra listene, men gården er tilbake igjen i leidangen fire år senere. Da skatter Haukland 2 geiteskinn, 4 fåreskinn og 2 kalvskinn.

I 1591 finner vi Svein/Sveinung som skriver under kongehyllesten i Oslo. Kongen som skulle bli hyllet var Christian IV.  Samme året opptrer Leiel første gang i skriftlige kilder. Leiel kommer også til syne i fogderegnskapet i 1603.

Sveinung

 Jeg tar Sveinungs slekt først, og her er den manglende oppføringen av Haukland i 1563 en viktig brikke. Det er helt usannsynlig at gården ikke var bebodd i 1563 da Haukland er borte fra listene. Man overså selvfølgelig ikke den største skatteyteren i bygda.

Dette året har vi både både en leilendingeliste fra Bergenshus, samt en seperat brukerliste for alminnelig skatt. Noen brukere betaler begge deler, men det kunne man faktisk gjøre. Hadde man ikke man betalt ut medarvingene, satt man i følge datidens lover som leilending på egen gård og måtte betale både odels- og leilendingeskatt. Hvem sa at dagens skatteregler var enkle?

Det er i odelslistene at floken løser seg. Der finner vi nemlig Bjørn til Lund(h) med en nokså klekkelig skatt. Det er flere grunner til å plassere denne Bjørn på Haukland:

  • Lund(h) kan ikke være Lund, prestegården. Den betalte selvfølgelig ikke skatt.
  • Det kan ikke være Lunde i Sirdal, som jo også lå i Lund Skipreide. Her bodde også en Bjørn, og dette er nok en sammenblanding av både skatt og navn. I alle fall i min avskrift betaler disse to nøyaktig samme skatt. Lunde i Sirdal var ingen dårlig gård, men i 1563 var den knapt nok tatt opp av øde. Skatten stemmer ikke med forholdene.
  • Skattelistene er listet geografisk: Bjørn til Lund(h) er oppgitt mellom Moi og Hamre, der man skulle ha ventet å finne Haukland.
  • Setter vi opp Bjørn i en slektstavle for Haukland, ser vi med en gang at her stemmer også normene for navneoppkalling.

Sveinung i 1519 er far til Bjørn til 1563, som igjen er far til Svein/Sveinung og Leiel:

De med ekstra skarpt syn, vil over se et avvik i rekkefølgen av Leiels barn fra LH1. Her skriver Mehus at Bjørn og Sveinung delte farsgården på Haukland. Det er helt riktig, men det er ikke fordi Sveinung var sønn nummer to.

Det er det nemlig Tarald som må være.

Da stemmer også navneoppkallingen ved siden av tradisjonene. Eldste sønn er oppkalt etter farfar, Tarald må da være oppkalt etter morfar. Sveinung er oppkalt som nummer tre etter første oldefar. Da ser vi at mor til søsknene og den ukjenta kona til Leiel kan ha vært ei Taraldsdatter.

De to eldste sønnene, Bjørn og Tarald, arver de beste gårdene. Bjørn arver Haukland, Tarald arver Moi. Seinere er Sveinung heldig som får dele Haukland sammen med eldstebror. At Moi så blir delt mellom flere søsken, skyldes seinere arveoppgjør og bytte av odel.

Når det gjelder Bjørn d.y., kan han også være en sønnesønn til Leiel. Eller en helt annen(!). Han er roten til noe av kaoset her, og det kommer jeg tilbake til lengre nedover. Men han er uansett – og kan ikke være- den samme som eldstebror Bjørn.

Tormod

 Når vi oppsøker Tormod og hans slektsgren, er vi derimot på adskillig tynnere grunn. Dette navnet lever nemlig ikke videre på Haukland. Det er et Hamre-navn, og det er fristende å spekulere i en sammenheng mellom Haukland og den Tormod fra Hamre som 1516-19 handler med Bergenshus.

Formuen taler for det, og de blir heller ikke nevnt samtidig på gårdene. Imidlertid stemmer ikke slektsrekken videre på Hamre med det lille vi vet av Tormods slekt på Haukland.

Noe tyder på at Tormod Haukland  i 1519/21 kan ha brukt Moi-delen av gården. Vi finner nemlig en Tormod på Moi i 1563, og Mehus (LH1) skriver at han også nevnes i 1557 (hva er kilden her?). Moi skatter også i 1567 med 1 geiteskinn og 2 fåreskinn. Merk at dette ikke betyr at Moi var en selvstendig gård. Tormod i 1563 er listet som leilending.

På slutten av århundret, skjer det imidlertid noe rart. Da er Haukland plutselig delt. 2/3 av Haukland eies fremdeles av Sveinungs slekt. Den resterende 1/3 tilhører nå Hove (for øvrig det gamle Skjerpe). Vi tar dette lille kaoset i inn i en liten oppstilling:

Dette gir ingen mening. Hadde ennå Hove-folket eid områdene nærmest sin egen gård (Monen/Hauklandsmonen), kunne noe vært forståelig – men det gjør de ikke. Det er Skjerpe-delen Hove eier.

Delen omfattet Skjerpeskogen, i dag mye av NorDan og området rundt næringsområdet sør på Haukland. Skjerpe og Hove eide og brukte også områdene nord for Vela, mot Nordmark og Handeland. Men de brukte ikke og hadde merkelig nok, ikke rettigheter til sagbruket som kom i Brekka, som jo egentlig lå innenfor Skjerpes områder.

Ingen på Haukland har heller noen arv eller eiendommer på Hove, men vi finner jo omvendt, og det kan være det som setter oss på løsningen.

Enten er Skjerpe-delen av Haukland en urgammel arv som har overlevd gjennom uårene på 14- og 1500-tallet, eller har det inntruffet et ordentlig storbryllup mellom de to store gårdene i Lund .

Da ingen på Haukland har arv i Hove, er det nok ei Hauklandsjente som har tatt ferden over Hovsvannet og tatt med seg arven til Skjerpe. Da vi til langt utpå 1600-tallet heller ikke finner giftemål mellom gårdene – og slikt var man svært strenge med i disse tidene – tyder mye på at vi ser sporene av et slikt ekteskap. Det kan også kanskje forklare hvorfor Ommund-navnet opptrer på Haukland.

Moi har for øvrig leilendinger og folk også de første årene av 1600-tallet.

Leiel Haukland

Leiel var en stor storbonde, lagrettsmann og utsending fra Lund til kongehyllesten i 1610. Tolker jeg dette riktig, gjestet han virkelig Oslo: Noe som må ha vært litt av en reise for en lunddøl den gangen.

Vi har en godt bevart skatteliste fra Leiel (Bjørnsen) Haukland fra 1626 ikke lenge før han falt fra. Denne setter på plass hvilke eiendommer Leiel satt på, men den har også noen mangler. Årstøl er ikke nevnt i listen, selv om Leiel må ha eid jord her. Dette vet vi fra senere arveoppgjør. I tillegg har vi Tekse (Ualand), som er vanskelig å bli klok på.

Noen vil også stusse på at Leiel fremdeles eier jord hvor barna allerede bodde eller bygget seg gårder. Men vi skal huske på at selv om en sønn eller datter fikk jord som arv og medgift, ble ikke arven «frigitt» før eieren falt fra.

Vi ser her at Leiel eide jord og gods spredt fra fra Jæren til Agder. En slik spredning var ikke vanlig selv blant de mest velstående bøndene i Dalane. Stort sett eide og brukte disse storbøndene jord og gårder i samme skipreide, eller i alle fall i nærheten. Her er Haukland et unntak.

Hvordan og hvorfor Leiel eier alt dette, vet vi derimot ikke. Her er utfordringen i at vi ikke kjenner navnet til Leiels kone. Hadde vi hatt hennes navn, kunne vi trolig ha fått i alle fall noe på plass.

Noe er kanskje mulig å finne, og det gjør vi ved å se på de gårdene Leiel eide. Jeg gjør et forsøk:

Moi

Det er ingen logikk i at Haukland eide den nesten like store nabogården Moi i disse tidene. Moi var ingen ødegård, og arvespørsmål virker tilsynelatende utelukket. Folket på Haukland må på et eller annet tidspunkt ha kjøpt gården.

Dette må ha skjedd en gang før 1519. Tidligere var nemlig Moi eid av Rakkestad Kirke, av alle steder.

Smågårdene

Osen var en liten gård som kommer til syne i listene i 1567. Da var den trolig nyryddet. Gården er bygget ut fra Moi, men hørte til Haukland. De eldste familiene på Osen var først leilendinger, siden husmenn under Haukland, før gården ble selvstendig på slutten av 1600-tallet.

Navrestad kom i hendene til Leiel som et lån. Dette lånet var forvørig en viktig brikke i historien om Idle-Sven.

Gauteland (Gaudland) i Sokndal vet vi lite om, men folket her var leilendinger. Det vil si at Leiel og Haukland var eier av gården. Et uforståelig dokument fra 1620 antyder derimot en sammenheng til Jæren og gården Njå i Time. Er dette riktig, må Gauteland ha vært en del av et større kompleks Leiel har arvet.

Åtland i Gyland må ha en sammenheng med dattera Beretes ekteskap dit. Hvorfor Leiel skattet for denne, har jeg ikke funnet noe svar på.

Årstøl gjengis som en gård i Gyland, men den eksisterer ikke. Derimot har vi Årstøl i gamle Kvinlog. Det er nødt å være denne. Denne gården oppgis ikke i 1626, men vi får vite at Leiel har eid denne via senere arvespørsmål.

Slekt i vest

Eikelandsdal (i dag i Eigersund) og Aniksdal (i dag Hå) har vi også noe oversikt over.

Mest særpreget er kanskje Anisdal (i dag uten K) i nærheten av Vigrestad. Her sitter det leilendinger, slik at Leiel nok ikke har hatt direkte styring med gården. Han eier imidlertid halvparten, mens den andre andre halvdelen eies av storbonden Svein Olsen på Hognestad i Time. Og med Hognestad er man i geografien midt på flate Jæren, helt ved Bryne

Det pussige her er snodig nok lille Eikelandsdal (Eigelandsdalen), midt mellom Gya i Eigersund og Mydland i Sirdal. Her bor det også leilendinger, og eierne har også her hver sin 50/50 av gården. Disse eierne er Leiel Haukland og … Svein Olsen Hognestad.

Når vi finner denne forbindelsen på to gårder adskilt av mange mil og flere skipreider, er dette ikke tilfeldig. Det er også nokså klart fra begge gårdene at disse er odelsgods for både Leiel og Svein. Det er dermed en forholdvis nokså nær «link» mellom disse to, som ved det kildemateriellet vi har ikke lar seg løse.

Jeg forsøker allikevel.

Svein Hognestad var en av Jærens mektigste storbønder. Det er ingenting i navn eller arv på hans side som samsvarer med tilsvarende på Haukland. 

Det er da vi møter på utfordringen Tekse – og det er her jeg fant ut at forsøket på å oppklare dette, kanskje ikke var noen vedig god ide. For her er det mye rot:

På Tekse på Ualand (gamle Hetland Skipreide) synes det nemlig å sitte slektninger av Sveins kone, Marit Halvardsdatter Njå.

Vi vet også at Leiels eldste sønn Bjørn gjemte – eller glemte – å oppgi skatt til denne gården og ble straffet for dette. Denne opplysningen stammer fra 1639.

Det har blitt gjort flere forsøk på å forklare hvordan Bjørn kunne eie jord i Tekse:

Forsøk 1:
I boken for Heskestad opplyser Petrus Valand oss om at Bjørn var andre gang gift med ei datter av Njeld (Nils) Hansen på Tekse.

Her er det så mye som skurrer, at det kan ikke være riktig.

I følge Valand skal Bjørn også siden ha flyttet til Helle i Hægebostad (Hva skulle han i en alder av 60 der å gjøre?). Dette får vi også bekreftet på Kvelland i Lyngdal. Her bodde Nils/Njeld Bjørnsen, født om lag 1632. Hans far igjen er nettopp Bjørn Leielsen på Helle. Nils kaller også opp en av sønnene som Sveinung.

Bjørn på Helle har også arv både fra Tekse og Haukland. Slektskapet er derfor dokumentert. Bjørn bodde på Helle og hadde en sønn i Lyngdal.

Problemet er at da kan han ikke samtidig kan ha drevet gården på Haukland, og langt mindre ha møtt opp på tinget i Lund gjennom flere år. Det går ikke. Det er rett og slett umulig.

Den Bjørn som Valand referer til og kom til Tekse, siden Helle, må derfor være en annen Bjørn enn Leiels eldste sønn og odelsgutt til Haukland.

Det mest sannsynlige er at dette er yngre bror på Haukland. Det var slett ikke uvanlig å flere sønner og døtre med samme navn i en stor barneflokk. Sikker er jeg ikke, men akkurat nå er dette den beste forklaringen jeg finner.

Forsøk 2:
Signe Elisabeth Zijdeman fra Flekkefjord Historielag har i et omfattende arbeid foreslått at det var Leiel selv som var gift til Tekse, ikke sønnen Bjørn. Dette er i alle fall riv, ruskende galt. Dessverre har denne usannsynlige rekken spredt seg til store sider som Geni og MyHeritage – selv om jeg i dag ser at det faktisk er i ferd å ryddes opp i dette.

Jeg tror det kan være verdt å sette opp en tavle over forbindelsen Hognestad – Njå – Tekse – Haukland:

De stripete linjene betyr ikke at linjene nødvendigvis er usikre, men at det mangles endelig dokumentasjon.

Denne tavlen kan faktisk hjelpe til noe, spesielt om man er oppmerksom på at arven fra Eikelandsdal (og kanskje også Anisdal) kan stamme fra Marit Halvarsdtr Njå – og ikke Sven Hognestad.

Og da nærmer vi oss noe:

Jeg tror vi ser konturene av et større gårdskompleks, der folket på Haukland har arvet disse gårdene nettopp via Tekse. Dette må da ha skjedd enten via Leiels ukjente kone, eller kanskje helst før hans tid.

At Leiels yngste sønn, Bjørn, blir gift til Tekse – hadde ingenting med den opprinnelige arven å gjøre. Det vil si det hadde den nok, for man ektet selvfølgelig ikke bort en sønn av Haukland til noen uten et godt navn, midler eller arv.

Slekt i øst

Like sprikende, men kanskje mer spennende, er den informasjonen vi har om Øvre Egeland i Kvinesdal. Her eide Leiel 1/3 av gården, noe som ikke er oppgitt i 1626-skatten. Derimot arvet sønnen Bjørn i alle fall deler av dette, som det synes som han nokså raskt etter 1626 må ha solgt eller overdratt til søstera Askjer.

Askjer giftet seg nemlig med prestesønn og lensmann til Sokndal, Danilel Haneberg. Deres datter igjen, Abel,  og hennes ektefelle, lensmann Isak Jørgensen i Kvinesdal, var de som til slutt ble sittende på arven på denne gården.

De resterende 2/3 av gården var opprinnelige adelsgods, eid på 1500-tallet av adelsmannen og lensherren til Bergenhus, Erik Ottesen Rosenkrantz. Det er imidlertid de 1/3 som var bondegods og eid av Leiel og Hauklands-folket som er interessante.

Vi har absolutt ingen opplysninger fra 1500-tallet om denne parten av gården, men opprinnelig var Øvre Egeland på hendene av hva man kaller Ogmund-Byre-ætta. En storslekt fra Hardanger som man nå vet sikkert også hadde interesser i hele sørvest-Norge. En etterkommer er ei Ingeborg Torgaldesdatter som må ha bodd, eller i det minste eid, gården i Kvinesdal rundt 1491. Hun ble gift til Fedje i Lyngdal, og av henne kom senere etterkommere til Lund og Skår. 

Per Seland (bla. forfatter av bygdebøkene for Sirdal) spekulerer i om denne slekta også «overlevde» videre på Øvre Egeland, og om Leiel Haukland – via seg selv, kone eller mor – kan ha fått bondedelen av godset som arv. Det er på ingen måter usannsynlig, men vi mangler kilder.

Til slutt bør nevnes en Jacob på Haneberg i Sokndal. Han eier nettopp i 1626 noen små deler av både Haukland og Moi. Jeg har ikke funnet noen forbindelser til lensmannen Daniel (nevnt over). Jeg antar at Leiel da må hatt ei datter som ikke er nevnt i LH1 og som også er gift til Haneberg, ved siden av søstera Askjer.

Skal jeg forsøke meg på en oppsummering av alt dette, må det bli at jeg tror vi ser konturene av en storgårdsslekt i Lund som har hatt interesser og forbindelser nokså langt utover Lunds grenser. Jeg tror derfor det også er svært sannsynlig å finne flere opplysninger rundt Leiels slekt enn det jeg, du og vi kjenner i dag. 


Oppdatert: 20. september 2021

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *