Oppdatert: 7. august 2023
Skåland var såkalt krongods, det vil si at gården ikke eid av bøndene selv.
Et krongods vil si at gården var eid av kongen, eller rettere sagt kongemakten. Opprinnelig utgjorde dette en nokså liten del blant eierne av de norske gårdene. Men etter reformasjonen i 1536, overtok styresmaktene en solid del av jord og gårder eid av kirken.
Da vi ser naboskapet til prestegården, og også vet at en rekke andre gårder på denne siden av Lundevannet hadde forbindelser til både kirke og prestegård – er det ikke urimelig å anta at kanskje Skåland var en av disse gårdene som ble «overført» fra kirke til stat.
Skåland fikk først selveiere i 1730-årene.
Gården
Skåland ble i sin tid regnet som regnet som en av de beste gårdene i det gamle skipreidet. I skyld og verdi var det kun Haukland og Eik som ble ansett som større.
Gården ligger lunt og fint til og skal i sin tid ha hatt grense helt til Solbjørg. Det stemmer ikke helt hva man ser fra listene av 1519, da både Kjellesvik og Røyland er bebodd.
Gursli er en nyrydning fra overgangen til 1600-tallet, mens Liland kan ha vært en liten ødegård. Mehus angir også Horsmoen som en ødegård. Denne må da vært en nyryddet gård like før uårene på midten av 1300-tallet, og nok så raskt lagt øde.
Skåland grenset i nord til Lund, prestegården, og i øst til Sokndal der jeg antar gården må ha vært Mydland. I sør grenset Skåland til Kjellesvik og seinere Navrestad . Sistnevnte var imidlertid eid av prestegården, slik at man kan si at Skåland også grenset til Lund i sør.
Ut fra kart, størrelse og gårsdgrenser, er det fristende å anslå at både Kjellesvik og Eike en gang i tiden alle må ha blitt skilt ut fra Skåland.
Navn, kulturminner og alder
Skåland har navn enten etter et slags samlingssted, kanskje et hus til festlig bruk – eller til beliggenheten som kanskje kunne sees på som en liten skål. Mehus (LH1) antar det første.
Denne skålen er det samme som vi finner i et navn som Gildeskål. Ordet «skål» kan oversettes som «møtested». Oluf Rygh i «Norske Gaardsnavne» står også inne for denne forklaringen.
Antydningen da er nok at området er eldre enn selve gården. Skåland kan da ha vært et område der folk møttes til all vennskapelighet, men også festlige utskeielser kanskje etter besøk på selve Lund. Man skeiet selvfølgelig ikke ut på et hellig sted som lunden i sin tid var. Kanskje Tinghaugen utpå Kjellesvik også er et minne fra denne tiden? Jfr. at vi da antar Kjellesvik er en noe nyere gård.
Noe interessant med Skåland er at det hvilte en såkalt utskyld på gården. Dette var en slags årlig avgift til kronen, typisk for noen sentrale gårder på Sørvestlandet. Historiker Asgaut Steinnes setter denne avgiften i sammenheng med den gamle veitsleplikten, et gjestebud en gård holdt for eieren hvert tredje år. En tradisjon som kan stamme nokså langt tilbake. Når det gjelder Skåland, er det noe fristende å sette betydningen av gårdsnavnet i sammenheng med A. Steinnes teori.
Det er en del kulturminner fra gården, og disse er konsentrert ute på Kalveneset. Her finner vi spor av av to urgamle bosetninger, det ene udatert – det andre datert helt tilbake til steinalderen. Det finnes også en rundrøys fra jernaldren.
Vi ser dermed et nokså klart mønster fra Lund, der de tre gårdene i skipreiden med høyest verdi – også har de eldste bevarte kulturminnene.
Brukere 1519-1619
Folket på Skåland var leilendinger. Som leilending i disse tidene satt man relativt trygt, og samme slekt fulgte i svært mange tilfeller både gård og bruk i flere generasjoner. Det ser vi igjen også her.
1. ROALD
Roald betaler 2 1/2 mark i skatt i 1519. Det gjør han med sølv og penning.
2. IVER
Iver skatter dette året 3 1/2 lodd sølv, men også med «1/2 pund og 3 1/2 mark».
Det er bortimot umulig å trekke noen linjer videre fra disse to eldste navnene, men vi noterer oss at Iver-navnet senere lever videre blant folk som har tilknytning til Skåland.
3. PEDER ATLAKSEN STEINBERG
I 1563 finner vi Peder i begge listene for dette året. Han skatter 1 daler som leilending, og 1/2 pund korn som jordeier.
Han er høyst trolig den samme som Peder Atlaksen Steinberg. Han er ikke giftet inn på Skåland, det er faren som må ha vært gift med ei datter herfra. Og faren var den Atlak på Steinberg som nevnes der i 1563. Peders segl er bevart og avskrevet, og det er bekreftet at der har man initialene P.A.
Vi ser senere at Peder flytter til farsgården på Steinberg i 1606 eller 1607. Han opptrer nemlig på begge gårdene i listene dette året, og det er det ingen motsetning i. Listene fulgte ikke kalenderåret, men tok gikk fra og til 1. mai. Peder kan ha bodd på Skåland 1606, og Steinberg på nyåret. I tillegg om han leiet Skåland og eide Steinberg, kunne han også ha figurert på begge gårdene samtidig. Slikt finner vi flere eksempler på.
Peder døde 1617, og må ha da ha vært i 70-80års-alderen.
At han er nevnt i begge listene for 1563, viser at Peder var en reell leilending på Skåland og sannsynligvis må ha hatt overtatt denne bruksretten via sin mor. Jorden han eide utenom, var selvfølgelig en arv hjemmefra.
Peder skriver under kongehyllingen i 1591, og etterlot seg tre kjente sønner: Atlak på Steinberg – og Jon og Idle-Sven på Skåland.
Gården har ikke leidang i 1567. Det må trolig være fordi den var eid av Kongen.
4. STÅLE
Han skriver også under hyllesten i 1591. Mehus (LH1) antar at han kan være en tredje sønn av Peder, med antagelse i navnet som slekter til Steinberg. Jeg mener det er mer rimelig å anta at han eventuelt må være en eldre bror, ikke sønn. Utenom denne oppføringen, har vi ingen andre spor etter Ståle i listene.
5. JON P. SKÅLAND
Jon opptrer første gang i korntienden for 1603 der han skatter 1 1/2 skilling. Året etter nevnes han med såkalt tredjeårs bygsel, Når man var leilending, betalte man leien hvert tredje år. Jon betaler denne sammen med faren, Peder, i 1603 med 2 huder, 1 løp og det noe forvirrende «thallig gaff ther aff 3 (mark)».
Skåland opptrer også samlet i korntienden 1603, der med 5 spand korn. Et spand var en vektenhet, som på Vestlandet på denne tiden tilsvarte 7,72 kilo. Når vi finner to lister datert 1603 for korntiende, er dette fordi skatteåret ikke fulgte kalenderåret. Regnskapene startet på katolsk festdag, det vil si 1. mai.
Kortienden er samlet også året etter, 1604, da med 4 spand talg.
Jon skatter videre fra 1606 til om lag 1623 . I 1606 med 2 spand korn, og samme år med 1/2 daler i grønlandsskatt. I 1607 ble han 1 daler fattigere for å ha hugget enn Ansten på «Vethland».
Han var blant lagmennene fra Lund som i 1613 opptrer i tinget i Eigersund, der samtlige bønder i Dalane skulle avgi en halv daler til Kongsgården i Stavanger. Noe som ikke var blitt gjort. Han er lagrettemann for tinget i Lund 1617-20.
Han måtte i 1618/19 bøte 6 1/2 daler og 1 mark for sønnens leiermål med «quindfolket» Torbør Torkildsdatter. Samme år finner vi ham igjen med bygselskatt, såkalt «tredie aars tage» med 1 hud og 1/2 løp talg pluss 1 daler penning. Nøyaktig det samme som Sven (8), noe som viser oss at Skåland var delt opp i to like store deler disse årene.
Landskatten 1618 var på 5 mark. Galleiskatten året etter på 9 mark og 17 skilling.
1619 måtte han gjøre for et leiermål begått av sønnen, Sigbjørn, med en tjenestepike på gården.
I 1620 formelig dro han til Leiel Haukland og fikk en bot på 6 1/2 daler og 1 mark. Dette året virket Leiel som lensmann, og boten ble nok deretter.
1621 opptrer Jon med en skatt på 5 mark. Året etter er han blant Lunds lagmenn på fjerdingstinget.
Jon eide også 24 mark i Haukland, trolig på de 1/3 som ikke var i Leiel Hauklands hender. I et ting 1620 får vi vite at dette var pantegods. Det virker nesten som om lensmann Karl Haukland (Hove) bodde på denne delen, og det kom til en liten krangel dem i mellom som ble ordnet opp på samme ting.
6. OLUF
Nevnt som ødegårdsmann i 1606 med 1 mark.
7. ASBJØRN PÅ SKÅLAND
Dreng på gården med 1/2 mark i skatt 1606.
8. SVEN PEDERSEN SKÅLAND
Dette er historiens Idle-Sven. Mehus gjengir ham som nest eldste sønn av Peder, men han er nok nummer tre i brødreflokken etter Atlak og Jon. Grunnen til det ser vi enkelt igjen at det er Jon som tidlig blir bruker på Skåland fra 1603, mens Sven måtte ta til takke med en konearv på Virak. Han var gift med Randi, datter av lensmannen Asbjørn K. Hove.
På Virak opptrer Sven fra 1602, og på Skåland fra 1607/08. Han skatter jevnlig i 1610 og utover, i de fleste regnskapene med de sedvanlige 1 dalerne.
1617 er bygselen på 1 hud og 1/2 løp talg samt 1 daler. Året etter er han oppført i listen for «odelsbønder og musketter», noe han kunne gjøre da han jo eide jord i Steinberg. Samme år er han gjengitt som kirkeverge. Landskatten 1618 var på 5 mark.
I 1619 finner vi en interessant opplysning. Mehus viser i LH1 til tradisjonen om en blind sønn av Sven, og denne finner vi igjen her. Hans navn var Karl, og dette året var han stevnet for å hatt seg en runde med et «løst» kvinnfolk ved navn Eline. Sven bøtet for sønnen med 2 daler.
Galleiskatten, også det i 1619, var på 9 mark og 14 skilling. 3 små skillinger under naboen Jon. Samme år bøtet han for en av sønnene angående et leiermål.
1621 opptrer Jon med en skatt på 5 mark.
Sven eide en del jord foruten å bygsle halvdelen av Skåland, nemlig ca 1/3 av Steinberg, hans farsarv. I tillegg eide han deler av Liland og Hobmannsdal (begge skilt ut fra Virak), som må ha vært medgift fra Hove. Pussig nok eier han også 12 mark i Ytre Jendal. Hvor den biten kom fra, vet man rett og slett ikke. Men det er sannsynlig at også den må komme fra Hove, og at slekten der på et tidspunkt må ha klart å kjøpe en del av gården. Disse opplysningene om Svens jord stammer trolig fra 1626.
Sven opptrer også på en rekke ting i nesten 25 år som lagrettemann, også på fjerdingstingene. Det viser at han var en respektert herre i bygda, og han var i sin tid tilgitt det første av drapene på sin onkel Gunnar. Dette skjedde i årene 1617-21, og vi ser at mordet ble hevdet i selvforsvar. Langt senere, i 1639, drepte han Brynild på Moi i en begravelse. Da var det ingen vei tilbake, og Sven ble selv henrettet samme år.
Tilnavnet Idle-Sven må vi anta har kommet til i etterkant av denne hendelsen, og historiene om ham skulle leve muntlig videre helt frem til vår tid. Sven-navnet levde allikevel videre i slekten, og det ville det neppe ha gjort om man man hadde sett ham som en skamplett for familien.
9. PEDER
Peder var en dreng på gården i 1617 med «halff løhnn». Dette er ikke Svens sønn, men kanskje en slektning?
Slekt
Slektslinjene på Skåland er gode og oversiktlige, der brukene og brødrene Jon og Peder deler gården i to like deler i en årreke. ,
For mer informasjon rundt Atlak og hans slekt, henviser jeg til Steinberg.
