17. Gårdene i Lund

Oppdatert: 23. oktober 2024

Dette er en oversikt over de 51 gårdene i Lund Skipreide. Det vil si de gårdene som lå i Lund Herred/Kommune 1837-1965.

Her er tanken kort å beskrive navn, alder og eiendomsforhold i det gårdene dukker opp i de skriftlige kildene. Det er også tatt med såkalt bismermark (bm) for hver gård fra midten av 1600-tallet. Dette vil si gårdens skyld, eller verdi om man vil. Dette for å få et sammenligningsgrunnlag mellom gårdene.

Alle bilder er tatt av skribenten og skal ikke brukes videre uten avtale. En stor takk til sjåfør rundt i hele Lund, min far. Og ikke minst både bomopplåsere og usedvanlig hyggelige folk som man møtte rundt på alle disse turene rundt i Lund.

I. STRANNEN

Navnet Strannen synes opprinnelig å være brukt om gårdene like sør prestegården, dvs sør for Lundestrannen. Etter hvert har begrepet blitt utvidet til nesten å gjelde samtlige gårder sørover. Litt ironisk, siden de fleste gårdene slett ikke ligger i vannkanten.

Navnet har nok beholdt sin danske skrivemåte også i dagligtalen, for å unngå sammenblanding med Stronnå, det vil si Auelandsstronnå.

1 – ELVE

Den sørligste gården i Lund, har navn etter den lille elva som fosser gjennom gården. Gården kan nok ha hatt gammel bosetning, selv om det ikke kjennes noen fortidsminner her. Den ligger fint til, og har den eneste naturlige strandlinjen av de sørligste gårdene.

Selve brukene ligger derimot oppe i bakkene, og jeg tror neppe gården er blant de eldste vi har i skipreidet. Til det er den for liten.

De første kjente navnene på Elve (fra 1602) er leilendinger. Gården er da eid av Kronen, det vil si staten.

Deretter har den lokale eiendomsmogulen Jens Lauritzen vært frempå. Han kjøpte flere gårder fra myndighetene, for så å selge dem videre til leilendinger eller arvinger på et senere tidspunkt.

Elve fikk selvstendige brukere fra 1675.

Gården har vært avfolket i mellomalderen, og synes nyryddet en gang mellom 1563 og 1602. Husene på gården er i alle fall gjennom deler av året bosatt den dag i dag, og Elve har kanskje blitt den litt bortglemte perlen i Lund?

Gammel verdi: 52 bm.

2 – GJERSDAL

Gjersdal er en større gård enn Elve, men har en nyere opprinnelse.

Gården hadde ingen støl i utmarken, da denne var delt mellom naboene Elve og Drivdal. Det tyder på at Gjersdal en gang har vært underordnet en av disse. Dette må da trolig være Drivdal.

Gårdsnavnets opprinnelse er usikkert. Det har vært tippet på et guttenavn, Geir eller Geirulf, men lignende navn andre steder forklares annerledes. Kanskje er navnet enkelt og greit avledet av gjerde. I følge Oddvar Nes betyr dette et lite, innhegnet jordstykke.

Gården er nyryddet en gang før 1563, og virker å være selveid i overgangen til 1600-tallet. Da er det folk fra Eide i Nes «rett over vannet» som bodde på gården.

Gammel verdi: 72 bm.

3 – NEDRE DRIVDAL
4 – ØVRE DRIVDAL

Drivdal har vært én gård en gang tilbake i tiden. Det var vanligvis først utpå 1500-tallet da gårder ble tatt opp igjen, at det ble vanlig å skille og gi gårder navn som nedre, øvre, østre eller vestre osv.

I alle fall for de minste gårdene.

Mehus antyder at den opprinnelige gården på Drivdal, kan ha ligget på selve neset ned mot Drivdalsvannet.

Drivdal kan være på samme alder som Elve, men eldre enn Gjesdal. Navnet kommer av driva, det vil si den drivende elva.

Navn med -dal som samtidig henviser til en innsjø/elvenavn, regnes som forholdsvis gamle. Vi har også fortidsminner herfra, slik at Drivdal kanskje kan plasseres tilbake til folkevandringstiden. Den ble nok i sin tid bygget ut fra Solbjørg.

Det var en leilending på Øvre(?) Drivdal i 1567, på Nedre D. fra 1611. Vi får da vite at det er en Torjus Jonsen som eier begge gårdene. Denne Torjus er høyst trolig i samme slekt som folket som eide Gjersdal.

I dag er ikke noen av gårdene særlig store, men inkluderes nettopp Gjersdal – ser vi at gården en gang hadde et adskillig større område å ta av.

Gammel verdi for begge gårdene: 24 bm. Det vil si 48 bm samlet.

5 – KVELLAND

Kvelland følger dalstrøket og heiene oppover fra Drivdal.

Den deler store deler av grensen i nord med Navrestad, og kanskje deler disse også historie? Min første antagelse var at dette var en gård skilt ut fra Drivdal, men den var nok en del av Røyland en gang langt tilbake.

Gården er liten, og stammer nok fra siste tid av vikingtiden. Navnet har skapt trøbbel for navneforskerne, og den beste antagelsen er at det er slektskap til det svenske dialektordet kvall. En haug eller forhøyning i terrenget.

Det stemmer adskillig bedre enn de forslagene gjengitt av Mehus i LH1 (Kvernland, Kvelvland).

Kvelland er gjenopptatt forholdsvis seint, og det første navnet vi kjenner er en Sivert i 1624. Han eide gården selv, men siden kommer det både husmenn og selveiere uten at vi blir noe klokere av de tidligste slektsleddene.

Det kan virke som om folket på Kvelland må hatt en viss tilknytning til Sokndal, og kanskje spesielt Guddal.

Gammel verdi: 24 bm.

6 – NAVRESTAD

Navrestad er en gård med opprinnelse i eller like før vikingtiden.

Her er gården såpass liten, at den sannsynligvis er av nyere opphav. Gårdsnavnet kommer fra guttenavnet Narve.

Trolig er gården bygget ut fra Røyland, og den er nok litt eldre enn naboen Kvelland.

Gården var eid av 2/3 Lund Kirke og 1/3 odel. Leiel Haukland eier disse 1/3 i overgangen til 1600-tallet. Vi vet imidlertid at disse 1/3 var kommet i hendene til Leiel som en pant. Den opprinnelige eieren av odelen kjennes ikke.

I 1563 er en Bjørn oppgitt som leilending, og gården er trolig gjenopptatt ikke mye tidligere..

Første kjente navn etter dette, er en Rasmus fra ca 1600 og utover.

Gammel verdi: 45 bm.

7 – OVEDAL

Dette er en veldig liten gård som (også) en gang må ha vært en del av Røylands områder.

Det antas at forstavelsen sikter til innsjøen/vannet – uten at betydningen er helt spikret. Her er nok også navnet eldre enn gården. Det er ingenting som tyder på at det har vært bosetning her lenge. Den kan til og med være en helt ny rydning i overgangen til 1600-tallet.

Når så gården dukker opp i skriftlige kilder fra 1624, vet vi at den tilhører Lund Kirke.

Første kjente leilending er en Jon Ommundsen, og det virker som om det er hans slekt som også følger gårdens historie videre. Ovedal ble først selveid hundre år senere, i 1726.

Gammel verdi: 18 bm, det laveste av disse sørlige gårdene,

8 – SOLBJØRG

På folkemunne har vi overleveringer om at Solbjørg en gang var en vid og utstrakt gård, den eneste mellom Skåland og Log i Åna-Sira.

Denne tradisjonen har faktisk noe for seg, om vi tar hensyn til at Solbjørg og Røyland kan ha hatt samme bruker på 1500-tallet. Mer om dette kan du lese under artikkelen om Røyland.

Navnet er enkelt sammensatt av sol og bjørg (berg). Noen vil kanskje stusse over at man har både -bjørg og -berg (som Steinberg) i Lund, men dette skyldes nok alderen på gårdene. Berg var den opprinnelige formen (*berga), mens bjørg ble mer vanlig i gammelnorsk.

Gården er nevnt fra 1563, og allerede i overgangen til 1600-tallet finner vi to bruk på gården. Begge disse var også odelsbruk.

Gude på det ene bruket i 1563 refereres til under Røyland. På det andre finner vi en Ånen fra 1602.

Gammel verdi: 54 bm.

9 – RØYLAND

10 – DJUPEDAL

Dette den yngste gården i Lund som fikk selveiere, etter Hellesmark og Flatestøl. Trolig i 1760-årene. Da regnes ikke Eikeland, Aueland og Tronvik med, som hadde litt spesielle skjebner.

Gården ligger nærmere Hellsmark enn Røyland, selv om det var sistnevnte den ble skilt ut fra.

Karverket har vedtatt av gårdens navn skal skrives Djubedal, med b. Jeg mener dette kan diskuteres, fordi uttalen på konsonantene i lundsmålet heller mer mot p enn b.

Selve gårdsnavnet sier seg selv, selv om dalen som har gitt gården navn – er trangere enn den er dyp. Slektsnavnet ble for øvrig veldig normalisert til Dypedal.

Den første bosetningen er fra om lag 1650, og gården var en husmannsplass med nokså ustabil bosetning. Den har en spesiell historie, da det virker som om det var her folk søkte ly når alle andre håp om husrom var ute.

Djupedal har bebyggelse i dag, men ingen veitilførsel eller bosetning. Allikevel var gården bebodd til midten av 1980-tallet.

Gammel verdi : 18 bm.

11 – HELLESMARK

Hellesmark kan sies å være den nordligste av de sørlige gårdene langs Strannen.

Gården lå under Lund Kirke, og her bodde også folk og slekt med tilknytninger til kirken. Det kunne være soknedegner eller klokkere. Første kjente navn på gården, er Jens Nilsen – som i 1591 bodde på Røyland. Han var sønn av sokneprest Nils Hanssen til Lund.

Folket på Hellesmark hadde også nær tilknytning til Indre Jendal, uten av vi i dag har den klare sammenhengen her.

Gården fikk først selveiere i 1830-årene.

Navnet på gården kommer fra Kyrkjehelleren. Mark betyr skog eller grenseland. Kartverket har bestem at Hellemork skal være hovedformen for gårdsnavnet, men kun for bruk 1 til 4. Hellesmark er derimot så innarbeidet, at jeg velger å bruke dette på disse sidene.

Gårdsnavnet røper ikke noen spesiell høy alder, og Hellesmark er nok trolig noe yngre enn naboen Røyland i sør.

Gammel skyld: 60 bm.

12 – EIKE

Eike var som var Hellesmark eid av Lund Kirke. Eller prestebolet, som det så fint heter.

Gården var bosatt i 1530-årene, og det er den første bosetningen vi har i Lund etter de tolv gårdene som er nevnt i listene for 1519 og 1521.

Kartverket har vunnet frem og navngitt gården som Eige. Det burde ikke vært tillatt.

Denne gården er nok riktig så gammel, men ikke blant de eldste i skipreidet. I dette området av Strannen, har nok Skåland vært hovedgården. Navnet sikter til et sted med iøynefallende eikeskog.

Mehus (LH1) oppstilling over de første navnene på gården, er nokså kaotiske. Tollef Eike er nevnt 1602. og gift med presteenken Maren Jensdatter (datter av Jens Nilsen på Hellesmark , se like over). Da må Tollef ha vært en gammel mann, og nokså trolig i slekt med de påfølgende brukerne – uten at vi kjenner hvordan.

Det virker som om en liten del av Eike var selveid, i følge Mehus (LH1) omtrent 1/4 av gården. Det er disse som da må ha blitt kjøpt fra Kirken rundt 1530. Først fra omtrent 1670 var hele gården eid av bøndene som bodde der.

Da vi kjenner til at at brukerne på Eike klarte å kjøpe opp en del av gården rundt 1530, kan vi også dra den slutningen at enten ble gården tatt opp av øde på dette tidspunktet. Eller at gården har vært befolket gjennom i alle fall deler av mellomalderen, men som en del av prestegården. Derfor finnes den ikke i listene rundt 1519.

Det finnes også påfallende flere sagn fra denne gården, om både småkonger og kongebesøk – og deretter også etterkommere. Det skal vi ta med en klype salt.

Men det er noe fristende å sette dette i sammenheng med lignende historier fra områdene rund Sirdalsvatnet. Her har vi flere, til dels dokumenterte, historiske sagn og funn som kanskje kan settes i sammenheng med hverandre?

Gammel verdi : 72 bm.

13 – KJELLESVIK

14 – LITLEHEI

Denne litle heia har en spesiell forhistorie, som inkluderer både litt tragedie og hjertevarme.

Gården er akkurat så liten som navnet sier, og den var i sin tid nesten helt omringet av Kjellesvik. Det var også derfra den ble ble opprettet.

Forhistorien er egentlig omtalt under artikkelen om Kjellesvik. Gården er ny, opptatt om lag 1640. Den Børild som da dukker opp, burde egentlig hatt alt foran seg. Arving til Kjellesvik, et godt bruk og gode slektninger på Hove.

Børilds far var Sven Børildsen, halvbror av lensmann Asbjørn K. Hove. Broren var Villum odelsgutt til gården på Kjellesvik. Han gikk det fullstendig galt med, og måtte forlate gården med gjeld opp til ørene. Faren Sven ble boende på Kjellesvik, men hadde ingen arv å gi videre til de resterende søsknene.

Det ble til at lensmannen selv måtte overta Kjellesvik, men han hadde da flere slektninger som ikke hadde tak over hodet. Børild var en av disse som fikk (som gave) en jordflekk av gården, men ønsket ikke å bo på selve Kjellesvik. I stedet makeskiftet (byttet) han til seg det som da var en ødeplass, Litlehei.

Det antydes dermed at Litlehei kan ha vært befolket tidligere, men var tomt rundt 1645 da Børild startet nyrydningen av plassen. Gården var fra første stund da, selveid. Den var ingen husmannsplass under Kjellesvik.

Gammel verdi : 9 bm. Ved siden Av Kvitingen og Espelistøl, det aller laveste i Lund.

15 – LILAND

Dette er en liten gård og lå litt ueffent til med Gursli som nærmeste nabo.

Navnet er enkelt å forstå: Gården i liene.

Gården har et naturlig land-navn, en skikk som holdt seg ut vikingtiden. Den er nærmest en fjellgård, og er nok ikke blant de eldste gårdene vi har i Lund.

Da Liland kommer til syne på midten av 1600-tallet, virker det som om den har vært bosatt en stund – uten at vi har navn tidligere.

Gården har en gang vært en del av Skålands områder.

Den første kjente brukeren er en Jacob Anfinsen fra 1645. Det kan tenkes det var en austreims-gutt som trengte jord, som fikk løyve til noe jord på gården. Den var da skyldsatt til 36 bm, og det var ikke slett ikke så ille størrelse om vi studerer rekken av gårdene nevnt frem til nå i denne artikkelen. Austreims-antagelsen skyldes at dette er eneste gård i både Lund og distriktet, der vi kjenner Anfinns-navnet.

Deretter får eiendomsmogulen Jens Lauritzen kontroll over Liland og selger denne videre til Sokndals-folk.

Først i overgangen til 1700-tallet, blir det mer kontroll på slekt og eiendomsforhold på gården. Da kommer en Anders Sigbjørnsen fra Sokndal og får litt orden både på det ene og det andre.

Gammel verdi : 36 bm.

16 – GURSLI

Gursli er en ny gård og skilt ut på starten av 1600-tallet. Mehus (LH1) har helt rett i at den i enkelte sammenhenger ble kalt Indre Skåland.

Navneforskere har gått seg fullstendig på styr i tolkning av navnet. Mehus setter det hele enkelt på plass med Guris li.. Navnet er nok eldre enn gården.

Vi kjenner bureiseren på Gursli. Dette var Tarald Leielsen Haukland rundt 1610. Han var en storbondesønn som tydeligvis ville oppnå noe på egen hånd. Hans sønn, Sveinung, fulgte etter som leietaker i noen få år.

Gursli var ikke eid av folket på Haukland. Den var Kongens eiendom, før den etter hvert så omtalte Jens Laurtizen kjøpte opp gården på midten av 1600-tallet. Fra om lag 1674 ble folket på Gursli selveiere.

Gammel verdi : 72 bm.

17 – SKÅLAND

Inkluderer vi prestegården/Lund, trer det frem et klart rektangel for gårdene Eike til Skåland. Det kan være en indikasjon på at dette området har tilhørt en og samme gård en gang langt tilbake.

Da er Lund den første til å tenke på, og kanskje er det da ikke tilfeldig at de fleste gårdene på kartet på 1500-tallet var eid av av kirken, eller av folk i tilknytning til prestegården.

II. MOI

Moi er tettstedet som vokste opp i enden av Lundevatnet og oppover langs Moisåna og den senere jernbanen.

Jeg har her også inkludert gårdene Bringedal, Tronvik, Osen, Lagestrand og Skjeggestad. Disse ligger egentlig utenfor selve tettstedet, men har sin historiske tilknytning til de mer sentrale gårdene.

I løpet av 1800-tallet oppstod Moi som stedsnavnet på gårdene og den tettsigende bebyggelsen i enden av Lundevatnet. Det skyldes blant annet det var på vestsiden av Moisåna at «øvrigheden» i bygda bosatte seg.

Litt tilfeldigheter – og geografi – gjorde at handel og finfolk spredte seg over på Hauklands side av elva, og at hva vi i dag omtaler som Moi Sentrum – egentlig ligger på Hauklands områder.

Også fremveksten av jernbanen må vel ta litt av skylden for at det vokste opp et sentrum på «gal» side av elva.

I dette området tror jeg at vi ser konturene av tre store og svært gamle gårder: Lund, Moi og Haukland. Hamre får gå inn som en god nummer fire. Alle andre gårder må være nyere.

18 – BRINGEDAL

Bringedal er en liten og nyere gård som ble ryddet fra Tronvik på starten av 1600-tallet.

Gården er den sørligste i Lund på østsiden av Lundevatnet.

Første kjente bruker er en Torjus i 1611, deretter en Tollak i 1624 og Ole 1638. En gang i denne tiden, må gården av en eller annen grunn ha kommet i hendene på Bakke Kirke.

Torjus to sønner blir nevnt fra 1645, og Bringedal skyldsettes. Fra om lag 1726 blir brukerne selveiere.

Navnet kommer fra -bringe, i betydning steil fjellvegg.

Gammel verdi : 18 bm.

19 – TRONVIK

Tronvik er bygget ut fra Hamre. Det er en ødegård, som ble gjenopptatt i 1560-årene.

Gården var eid av Stavanger Hospital.

Første kjente navn i Tronvik, er Atlak Olsen nevnt fra 1591. Høyst trolig er han også den som er oppgitt som leilending på gården allerede i 1567. Da Tronvik ikke er nevnt i 1563, kan det tyde på at gården da var gjenopptatt i disse årene.

Han var gift med datter av Tormod Hamre, og arvet således også jord der. Atlak kan ha hatt røtter i Sirdal, siden han gjorde krav på gården Lindeland.

Tronvik ble siden solgt til kaptein Michael Pristroph i 1741, før bøndene selv fikk eiendomsrett over brukene fra 1806.

Navnet viser til Tronfjell (Tronåsen), og betyr høyde – eller et høyt fjell.

Gammel verdi : 72 bm.

20 – HAMRE

21 – LINDLAND

22 – SKÅR

Skårs historie henger nøye sammen med Lindland. Gården er også den eneste i Lund der vi har navn fra før skattelistene i 1519.

Gården er nevnt i 1427 angående et såkalt gravøl . Der finner vi navnene T(h)orunn Askelsdatter, Sigbjørn Åsulfson og Helge Olufson. Da Thorunn er nevnt først, er det etter sedvane grunn til at tro at i det minste hun må ha hatt en tilknytning til gården.

Ingen av disse navnene er kjent senere i skipreidet.

Skår nevnes deretter ikke før Rolleiv Stålesen på Øksendal i Bakke, i dag Sirdal, får hånd om både Skår og Lindland i siste halvdel av 1500-tallet. Se mer om dette under Lindland ->

Det betyr ikke at gården lå øde, men den kan blitt drevet sammen med Lindland i fellesskap. Gårdene lå og ligger så tett, at det på ingen måte er noe oppsiktsvekkende at slektene kan ha bodd på Skår på 1400-tallet, og Lindland århundret senere.

Lindland må nok uansett en gang har blitt skilt ut fra Skår, det samme gjelder Aueland.

Navnet har av Mehus (LH1) blitt stadfestet som et enkelt naturnavn, blant de eldste vi har i landet. Nyere forskning, også av andre Skår-navn i landet, viser at tolkningen er mer komplisert enn som så.

I Lund har uttalen variert noe mellom enn sedvanlig Å-lyd mot en mer lukket O-uttale (Skår/Skor). Kartverket har også vektlagt det siste, og har stadfestet at i alle fall bruk 1 til 4 skal skrives som Skor.

Dette strider nok mot mange lunddølers oppfatning av både uttale og tradisjon, men her har faktisk Kartverket noe for seg.

I 1427 skrives gården Skore. Nettopp e-endingen her er viktig, da den viser at Skår ikke er et rendyrket naturnavn – og vi finner denne skrivemåten («Skorre») til langt utpå 1600-tallet. Da er ikke gården så urgammel som Mehus antok. Den har allikevel en respektabel alder, og jeg tror at i lange tider besto østbredden for Lundevatnet av de to gårdene Skår og Hamre.

Gammel verdi : 72 bm.

23 – AUELAND

Aueland ligger som et lite triangel klemt inne mellom Haukland og Skår.

Triangelet ligger limt inne i Skårs områder, slik at det her er opplagt at Skår en gang har hatt kontroll over gården.

Aueland tilhørte Lund Kirke, selve embetet. Gården lå fint til og ble brukt som enkesete i lange tider. Ikke alle prestefruer ble enker, og ikke alle presteenker valgte å bosette seg på gården. Deretter ble både hovedgården og deler av den forpaktet eller leid ut i lange perioder.

Gården fikk selveiere først i 1840-årene.

Navnet har skapt mye forvirring. Mehus (LH1) antar at man ser konturene av to forskjellige gårdsnavn: Aueland og Øverland. Navneforskere mener kun det første er riktig, da skrivemåten har variert voldsomt gjennom tidene (blant annet Øuffland, Øffueland), men alle er nok varianter av hverandre.

Jeg tror forskerne har rett. Øverland er en fordansking av Aueland, som igjen betyr den øde gården. Det vil si at gården trolig var forlatt etter svartedauden og uårene. Kartverket har vedtatt at navnet skal skrives som Audeland, men forskeren Inge Særheim påpeker (1999) at strengt tatt burde gårdsnavnet vært Aualand..

Da gården verken har støl eller utmark, tyder alt på at dette uansett er en veldig ung gård. Den kan utmerket ha tilhørt kirken gjennom hele mellomalderen, selv om den ble lagt øde en stund. I nyere tid fikk den sin revansje, kan vi si, da det ved strandlinjen (stronnå) ble bygget både industri, butikker og boligfelt.

Som enkesete hadde ikke Aueland gammel skyld, men grovt utregnet ville den nok ha ligget på rundt 36 bm.

24 – HAUKLAND

25 – LUND

Selve Lund er grundig omtalt i de første artiklene på disse sidene.

Her bare kort om selve prestegården:

Lund Kirke er faktisk ikke direkte omtalt før ut på 1613-tallet, da i forbindelse med en revisjon. Men det er klart at både kirka og gården er betydelig eldre, og vi har referanser nokså langt tilbake. I alle fall til starten av 1400-tallet.

Her er man nokså sikre på at det var hedensk lund i de eldste tidene. Stedet har vært mektig, det viser de forunderlige plasserte og tallrike gravhaugene til.

Lund er utvilsomt «moder gård» for bosetningen rundt Lundevannet. Det er et enkelt naturnavn, som siden har blitt tolket til sagatidens overleveringer av «de hellige lunder». Det er er ingen motsetning i dette.

Jeg vil anta at gården nokså tidlig ble navngivende for hele skipreidet. Men … I en meget gammel bok, som jeg ikke finner tilbake til, spekuleres det også om *Eikudal(?) kan ha vært et gammelt og glemt bygdenavn. Kan dette ha vært et navn på dalstrøket Moi-Hovsherad? 

Her kommer jeg ikke inn på presterekken, men Lund hadde også i lange tider husmenn på gården. De første navnene opptrer siste halvdel av 1600-tallet, og i Haien var det folk under prestegården til utpå 1900-tallet.

Gammel verdi : 128 bm., men dette var bare for selve gården Lund – og kun i perioder.

26 – EIKELAND

Det var bispedømmet som i ualminnelige tider hadde sin hånd over Eikeland. Gården var siden en kapteinsgård, og først i andre halvdel av 1800-tallet slapp selveiere til.

Navnet sier seg selv, et sted med fin og iøynefallende eikeskog. Gården ligger sentralt til, men er neppe blant de eldste. Til det ligger den for innklemt til mellom to andre store gårder, Moi og prestegården Vi ser også at prestene i Lund flere ganger hevder sin interesse ovenfor Eikeland, spesielt på starten av 1600-tallet. I 1617 får vi høre at Eikeland hadde vært brukt av prestegården fra «gammel tid», men det skulle nå bli foretatt et egentlig skifte og grenseoppgang. «Gammel tid» kan nok her ikke være så veldig gammel, da gården i alle fall er nevnt i 1467 da det satt en navnløs leilending på gården.

Den er også nevnt cirka 1380. Se mer om akkurat det nedenfor under Moi.

Man kan ikke sikkert anta om Eikeland fra nokså gammel tid har vært tilknyttet Moi eller Lund. Forholdene over peker vel på førstnevnte gård.

Kartverket har satt navnet til Eigeland.

Gården ble siden liggende øde, og det skyldes nok at det enkelt og greit ikke fantes folk til å bruke gården. I 1590-årene ryddes det så på nytt, av odelsgutten til Haukland: Tarald Leielsen. Men det må ha vært folk på Eikeland som i det minste har forsøkt å ha fått gården på fote noen år tidligere.

Store deler av gården ble lagt til Stavangerske Kompani i 1791, og var i nesten hundreår en sjefsgård.

Gammel verdi : 72 bm.

27 – MOI

Moi er et litt mystisk unntak for Lund. Selv om gården virket å være øde i 1519 og egentlig ikke er «kvalifisert» for dette prosjektet – arbeides det allikevel på en egen artikkel for gården.

Gammel verdi: 108 bm.

28 – OSEN

Osen kommer til syne i listene første gang i 1567. Da den ikke er oppgitt tre år tidligere, har vi her et nokså nøyaktig år når gården ble ryddet.

Gården var en del av Mois områder, men ble eid av folket på Haukland. De første navnene kommer til syne i 1624, men her må det enten ha vært husmenn eller leilendinger tidligere. Fra Leiel Hauklands svigersønn kommer til gården på midten av 1600-tallet, har brukerne på Osen vært selveiere..

Det er ingenting her som tyder på noe gammel alder, og gårdsnavnet tyder også på at dette er en helt nyryddet plass.

Osen lå for øvrig litt underlig til i denne tida, nesten i et lite vakuum. Nærmeste naboer på Skjeggestad var øde, og Lagestrand var ikke ryddet. Det er også lite trolig at Haukland på denne tiden hadde bruk på Monen.

Gammel verdi : 18 bm.

29 – SKJEGGESTAD

Her har vi et typisk stad-navn fra vikingtiden eller noe tidligere. Disse har nesten uten unntak navn etter en person. Her er det navnet Skjeggi.

Skjeggestad er bygget ut i Mois områder. I uårene gjennom mellomalderen, ble den lagt øde og siden brukt og eid av naboen over vannet: Hove.

Gården nevnes første gang 1510, og da har den vært en del av Hove i «ualminnelige tider».

Her er det rimelig å anta at Hove har benyttet seg av myndighetens ønske om å benytte seg av de mange ødegårdene.

Fra 1420-årene ble det oppfordret og faktisk lovfestet at en gård kunne bruke naboens områder, om denne lå brakk. Det er nok det som trolig har hendt her.

Hove brukte Skjeggestad som slåttemark, og bosetning kom det ikke før i 1650. Det ble et rabalder uten like av, noe jeg ikke går inn på akkurat her. Gården var deretter selveid.

Gammel verdi : 36 bm.

30 – LAGESTRAND

Lagestrand – eller Lagestronda – er en ny gård som lenge var bosatt av husmenn under Haukland.

De første husmennene opptrer i kildene fra 1645, Sven og Jon, uten at vi kjenner verken opphav eller slekt videre for disse.

Fra Elling Gitlesen 1664 blir det mer stabilitet, og hans slekt kan følges frem til i dag.

Gården ble skyldsatt i 1723, men brukerne ble ennå leilendinger under Haukland. Det varte ikke så lenge, da Fru Anna i 1735 ikke fant seg i å være husmannskone. Hun kjøpte like så godt hele gården, og siden har brukerne vært selveiere.

Navnet har skapt litt trøbbel for forskerne. Det har nok slektskap med -log, som i Loga, og kan bety vannløp og/eller stille vann. Mehus (LH1) spekulerer i om at dette (Log) også kan vært det opprinnelige navnet på Hovsvatnet.

Gammel verdi : 12 bm.

III. HOVSHERAD

Hovsherad er bygdenavnet, eller områdenavnet, for gårdene nord for Hovsvatnet. I denne oversikten har jeg valgt å bruke begrepet for gårdene fra Hove til Steinberg.

Det vil si heiegårdene og Rusdal kommer i neste bolk.

Opprinnelsen til Hovsherad som bygdenavn, er noe diffust. Det som er sikkert, er at navnet har sitt utspring fra gården Hove.

Mehus (LH1) antyder at Hovsherad kan være et eldgammelt navn som har overlevd gjennom århundrer. En annen mulighet kan være at navnet stammer fra opprettelsen av herredene i 1836. Kan det tenkes at Lund en stakkars stund var tenkt del i to? Lunds Herred og Hovs Herred?

Hva vi vet helt sikkert, er at Hovsherad (Hovsherred) som et fellesnavn for gårdene fra Handeland og oppover, første gang er nevnt skriftlig i 1888. Deretter ble det sannsynligvis etablert som et «eget fellesnavn» for bygda ved opprettelsen av poståpningen på Eik i 1907. Det var dette året vi fikk 4462 Hovsherred. Det vil si, selve sifferet kom ikke til før i 1968. Navnet ble endret til Hosvherad i 1921.

Vi har eksempler fra andre deler av landet at folk hadde behov for mer uformelle fellesnavn på større områder. Vi ser at at Krødsherad er et slikt navn, kanskje oppstått i mellomalderen. Det er ikke utenkelig at det samme gjelder Hovsherad.

Selv i dag er bebyggelsen for spredt til at navnet anses som et tettsted – og egennavn – av Kartverket. Det er skiltet dit, men vegvesenet har kun valgt å skilte gårdene som stedsnavn. Derfor finnes nok av historier om fremmedfolk som har kjørt mot Hovsherad – og aldri funnet frem.

31 – HANDELAND

32 – HOVE

33 – SURDAL

Gården er skilt ut fra Handeland, og er høyst sannsynlig ingen gammel gård.

Navnet kommer av -saur, sur – eller våt – jord.

Surdal kommer til syne i 1613, da Ståle Flikka i Nes hevder å ha rett på gården. Det fikk han medhold i, og da får vi mistanke om at Surdal har havnet som en ødegård under Eik. Det er sistnevnte nestor Flikka er ute etter.

Ser vi gårdsgrensene levnes derimot ingen tvil om at Handeland er den egentlige modergården. Det er Mehus (LH1) helt enig i.

Det er også folk fra Handeland som først trer til syne på Surdal i første del av 1600-tallet, og gården var da selveid fra første stund.

Imidlertid må brukene ha vært tunge å drive, for det finnes få andre gårder i skipreidet der vi ser folk strever for å få endene til å møtes, enn på Surdal. Til tider gikk det helt galt. Dette ser vi igjen på den lave skylden/verdien som ble satt på gården.

Gammel verdi : 36 bm.

34– HOVSMO

Hovsmo er sannsynligvis en nyere husmannsplass fra starten av 1600-tallet.

Første kjente bruker her er i 1624, og ikke lenge etter kommer det folk fra Eik som nok ikke så mye annet å rutte med, enn å takke ja til en liten plass i utkanten av modergården.

Gården eies så av Bilstad-folk fra Ualand, men disse stammet fra Eik og hadde fått denne delen med seg som arvegods.

Navnet kommer av norrønt hross, som selvfølgelig betyr hest – det samme som horse i dagens engelsk. Siden har folk forvekslet nærheten til Hove, og r-en har blitt til en v. Historien sier at i førkristen tid, parkerte besøkende til Hove hestene sine her.

Hovsmo fikk selveiere og ble egen gård i overgangen til 1700-tallet.

Gammel verdi : 12 bm.

35 – EIK

36– KJØRBERG

Denne gården var nok en liten husmannsplass fra starten av, og er nok ikke eldre enn fra første del av 1600-tallet. . I skattelistene blir den synlig fra midten av dette århundret.

Gården hadde to bruk nokså tidlig, og fikk selveiere rundt 1730. Folket på Kjørberg var dels sønner uten jord, som her synes å ha hatt tilknytning til smågårder i vest – det vil si i Ualandsområdet.

Navnet viser enten til kjørr (krattskog), eller til et sted der det ble brent tjære.

Gården ble etter hvert liggende nokså avsides til, og det var lite jord å ta av. Kjørberg var avfolket allerede i overgangen til 1900-tallet.

Gammel verdi : 18 bm.

37 – KJØRMO

At Kjørmo var en av gårdene som man måtte gi opp i mellomalderen, kan kanskje virke overraskende på oss i dag.

Men tidligere lå ikke gården så veldig sentralt til, og den var vanskelig å nå. Trolig var liene ned ved Godlåsen og Botnåna nokså ufremkommelige tidligere, og den tryggeste veien til gården var kanskje rundt hele åsen?

Gården har nok hatt bosetning i vikingtiden, men den er nok ikke så mye eldre. I mellomalderen kom den under Steinberg, og det var herfra – og vennene på Skåland – at de første brukerne dukker opp fra på 1600-tallet.

Noen husmenn kjennes før disse kommer til noe før 1650-årene.

Kjørmo lå imidlertid ikke brakk. Vi får flere ganger høre at det var dyrket jord i lengre tid.

Navnet kommer av kjørr, krattskog.

Gammel verdi : 54 bm.

38 – STEINBERG

39 – NEDRE SKÅRDAL
40 – ØVRE SKÅRDAL

Begge disse gårdene ligger nedenfor inngangen til Steinbergsdalen og er begge ryddet i første del av 1600-tallet.

Riktignok er det spor av eldre bosetting i Øvre Skårdal, men dette synes å være fra forhistorisk tid.

Gårdene er ryddet fra Steinberg, og det var bruk her i alle fall i 1628. Brukshistorien er noe forskjellig, da det virker å være selveiere fra Steinberg først på den nedre av gårdene. Øverst finner vi husmenn.

Etter hvert kommer det folk fra Rusdal også her, og i overgangen til 1700-tallet blir også denne gården kjøpt av eierne.

Navnet kommer enten fra skor, det vil si skar. Eller det kan komme fra Skåråna, som tidligere kan ha hatt navnet Skorfa

Gårdene ser ut til å ha huset folk i alle fall til utpå 1970-tallet.

Gammel verdi for begge gårdene: 18 bm. Det vil si 36 bm samlet.

41– FLATESTØL

Flatestøl stammer også fra Steinberg, og var som navnet sier en støl for gården.

Her kom en kar, Torger, fra Virak i 1670-årene og slo seg ned, og hans slekt bodde på bruket i hundre år fremover.

Torger og hans slekt eide bruket i Flatestøl, men plassen fortsatte å være en del av Steinberg. Da en ny slekt kom til gårds på midten av 1700-tallet, ble disse leilendinger. Gården ble først en selvstendig gård rundt 1840 – den siste i Lund.

Navnet sier seg selv: Gården, eller stølen, på den flate marka. Selv om det definitivt ikke er så flatt rundt gården.

Gården ble fraflyttet i 1930-årene, men har vært forsøkt gjenopptatt flere ganger. I dag bor det igjen folk på Flatestøl – uten verken innlagt strøm eller mobildekning.

Gammel verdi: 18bm.

42 – AUSTREIM

43 – MAGELAND

Mageland er en ødegård som i lang tid ble liggende under Austreim.

Navnet kommer av -magr. Gården med magre jorda. Dette er relativt negativt ladet land-navn, som gjør at gården nok ikke ble ryddet før i slutten av vikingtiden.

Gården ble i nyere tid ryddet ikke lenge før 1668, da Jens fra Fossdal i Gyland giftet seg med ei jente fra Austreim. Det unge paret fikk et stykke jord for å ha tak over hodet, noe som nok ikke var rare greiene.

Mageland fortsatte å være et husmannsbruk under Austreim helt til i overgangen til 1800-tallet.

Gammel verdi : 12 bm.

44 – SÆTRA

Sætra var en sæter under Austreim, som sakte startet å få rydningsmenn på starten av 1600-tallet.

Her er det imidlertid spor etter langt lengre eldre aktiviteter, slik at det spørs om ikke vi her har en ødegård som siden har blitt brukt som sæterplass.

Litt nord for gården finner vi Langelandsstølen, som lenge var eid av Austreims-folk. Selv i dag eier Austreim mye av området rundt denne, midt inne i Sætras egne områder.

Langelandsstølen var også en egen gård for noen stakkars år, men den ble raskt fraflyttet for godt og oppgitt som helt håpløs å dyrke jord på. Imidlertid har vi navnet Langeland, som viser til at det må ha vært en gård med dette navnet i nærheten. -Lang viser til langstrakt jord, noe som definitivt ikke passer på området rundt stølen.

Langeland kan derfor godt tenkelig ha vært det opprinnelige navnet på Sætra. Slike «glemte» navn på -land i ytterkanten av storgårdene er ikke uvanlige rundt om på Sør-Vestlandet, og det er funnet flere sætre og støler som har vært faste bosteder langt tilbake.

De første husmennene på Sætra var husmannsfolk fra Austreim. Se slektstavlen for denne gården. De kom trolig nokså samtidig på begge brukene, og vi har navn fra 1624. Sætra fikk tidlig selveiere allerede i 1660-årene – om ikke tidligere.

Gammel verdi: 18 bm.

IV. RUSDAL og HEIEGÅRDENE

Det får bli både en diskusjon og smakssak om Rusdal burde vært med i bolken om Hovsherad, men den ligger nå litt for seg selv i enden av Rusdalsvannet.

For de andre heiegårdene var det naturlig å samle dem. Disse gårdene utgjør de nordligste, men også østligste, områdene av skipreidet. Og i dagens kommune.

45– YTRE SANDSTØL

Dette var en støl under Austreim, og man lå lure litt på hvorfor i alle dager man karret seg helt inn hit til stølslivet.

Ingen andre gårder i Lund lå høyere enn Ytre Sandstøl. Kanskje det var et usedvanlig godt sommerbeite for dyrene?

Her har vi faktisk en konkret dato å ta av da gården ble ryddet. Herr Jon til Austreim skrev 12. november 1646 under en livsvarig bygsel til en Ander Knutsen. Hvor han kom fra vet ingen, og slekten hans ble heller ikke værende lenge der. Samtidig kom det også folk på et nabobruk.

Ytre Sandstøl ble en selvstendig går ikke lenge etter.

Gården vekslet både eiere og brukere gjennom en rekke år, før ting stabiliserte seg ved inngangen til 1700-tallet.

Navnet sikter til de fine sandstrendene langs Sandstølsvannet.

Siste mann som bodde fast på gården, døde der i 1898.

Gammel verdi: 18bm.

46– TAKHOLT

Kjært barn har mange navn: I alle år har man vekslet å skrive mellom Takholt og Takholdt. Så kommer Kartverket på banen med Takholte.

Takholdt er allikevel godkjent som navn i dag, men det er allikevel «ikkje tilrådd».

Navnet har trolig med never å gjøre, det vil si never til tre. I gammelnorsk het dette þaknæfr – taknever!

Gården har en noe særegen og diffus forhistorie. Mange gårder på -holt stammer fra tidlig mellomalder, i alle fall ikke så mye lenger tilbake. Det har ikke blitt gjort undersøkelser på Takholt som kan gi oss noe svar på om gården har vært bosatt før svartedauden.

Derimot var det yrende liv her i folkevandringstiden. Her var det storstilt jernutvinning, men har jeg forstått det riktig – har man ikke funnet spor av fast bosetting.

Det første navnet i vår tid stammer fra 1617, da en Elling Akselsen? («Aackellsenn») fikk bygsel (leie) på Takholt. Dette var en såkalt første bygsel, og gården er da oppgitt som en «øde jord». Elling tok dermed gården opp av øde, som det het, og vi får da vite at dette var en ødegård med bosetning langt lengre tilbake.

Bare noen år senere sitter en Nils på gården, og vi får vite at broren – Atlak – bruker Indre Sandstøl. Vi vet ikke hvor de kom fra. Nils på Takholt virker litt pussig nok å være eier av gården, ikke husmann eller leilending som man kanskje skulle tro på en slik gård langt til heis.

Gården var en gang Kongens eiendom, men det var neppe Nils i 1624 som kjøpte seg inn. Da går vi inn på noen musespiste dokumenter som antyder at Takholt en gang var en Viraks-gård og skilt ut fra denne. Da vet vi også eierne som hadde disse midlene til kjøp: Folket på Hove.

Takholt er ennå i dag delvis omringet av mark eid fra Virak. Kanskje var gården heldig tilbake i 1837 da man tegnet opp de nye herredsgrensene? Den kunne like gjerne ha blitt en del av Bakke, og i dag Sirdal.

Gården ser ut til å hatt drift til et stykke inn på 1900-tallet.

Gammel verdi: 12 bm.

47– SOLLI

Solli var (og er) den gården i Lund og skipreidet som var mest «vrient» å ta seg frem til. Liggende langt til heis, var den allikevel en god gård.

Navnet viser til liene der solen skinner. Det sies at det er solrikt og fint på Solli.

Jeg vil anta at Solli en gang omfattet også Indre Sandstøl og Espelistøl og var nærmeste nabo til Rusdal i vest. Førstnevnte var riktignok en støl for Rusdal da de skriftlige kildene tar til. Espelistøl blir nevnt som et underbruk eller husmannsplass far midten av århundret.

Dette er nok også en ødegård, da arealet er forholdsvis stort – og skyld og verdi på størrelse med gårder som Surdal og Skjeggestad. Det kan vitne om at selv om folk måtte starte helt på nytt her, må det ha vært tidligere liv på gården før svartedauden. Jeg tror derfor Mehus (LH1) akkurat her tar feil i at gården er helt ny.

Første kjente navn her er Sven i 1611. Deretter kommer en Roal Knutsen i 1624, og vi får da vite at Solli er eid av Kongen, det vil si staten. Roal vet ingenting om hvor kom fra, men han var alt annet enn dårlig stilt.

Gården blir deretter kjøpt av datidens lokale svar på Olav Thon: Jens Laurtizen. Han solgte så gården til brukerne i siste halvdel av 1600-tallet, og fra da av var Solli selveid. Samme slekt ble sittende på Solli helt til tampen av 1800-tallet, da de utvandret

Solli hadde fast bosetting til 1918.

Gammel verdi: 36 bm.

48– ESPELISTØL

Her har vi en ny gård, som i sin tid egentlig var et underbruk av Solli.

Her kom tidlig en husmann, Oluf, på midten av 1600-tallet. Det er mulig begge disse gårdene var sidestilt under Kongen en periode, men da Solli fikk selveiere – ble Espelistøl en del av denne.

I 1792 blir plassen en selvstendig gård.

Gården het egentlig Espeli, og navnet Espelistøl har kommet til i nyere tid. Den var nemlig aldri noen støl for Solli, det må i så fall ha vært for Rusdal langt tidligere.

Navnet kommer enkelt av en li rik på ospetrær.

Det bodde folk på gården helt til 1955.

Gammel verdi: 9 bm. Lavest i Lund ved siden av Kvitingen og Litlehei.

49– INDRE SANDSTØL

Denne gården var en del av Rusdal og fikk sine første folk på gården i første del av 1600-tallet.

De første brukerne er husmenn under Rusdal. Vi finner en Anders i 1628, og folk kommer og går litt før – selvfølgelig – Jens Lauritzen får gården i hendene gjennom et tvangssalg.

Det gikk ikke så greit med de første brukerne i Indre Sandstøl.

I 1684 kommer Omund Tollaksen fra Rusdal og kjøper gården, og fra da var Indre Sandstøl en selvstendig gård.

Som Ytre Sandstøl, kommer navnet fra strendene rundt vannet. Disse var trolig mindre preget av vegetasjon den gangen, og strendene ga stølen – og gården – navn.

Gården ble avfolket i 1952, men kanskje hadde historien sett annerledes ut om bilveien oppover bare hadde kommet noen år tidligere.

Plassen er i dag kjent for sin usedvanlig fine beliggenhet, og også for et like usedvanlig restaurert kvernhus – og Lunds eneste «kanaler». Fra Indre Sandstøl går også i dag merkede stier inn til naboene Espelistøl og Solli.

Gammel verdi: 12 bm.

50– KVITINGEN

Kvitingen var verken en husmannsplass eller støl, men var trolig en rydning fra Rusdal. Man trengte hustak da befolkningsveksten slo til.

Den blir riktignok oppgitt som en «ødegård», men dette begrepet kunne i noen tilfeller også brukes om underbruk eller nyrydninger og ikke nødvendig bare om gårder som lagt øde tidligere. Det tror jeg er tilfellet her.

Det har nok bodd folk på Kvitingen i første del av 1600-tallet, men det første navnet man kjenner fra gården, er en Henrik Pedersen fra 1664.

Han er trolig en sønn fra Rusdal som ikke var arveberettiget til et bruk nede i dalbunnen. Det var ikke plass til alle der.

Navnet kommer høyst trolig fra fallene ned fra Kvitingspollane, og var nok opprinnelig et navn på selve fossefallet.

Imidlertid het gården Bubrekke fra gammelt av, så her har vi det eneste konkrete eksemplet i Lund (ved siden av Sætra) av et navnebytte. Det navner betyr et område der man har holdt kreatur, kyr rett og slett.

Kvitingen var alltid liten, og det var sparsommelig med ressurser å ta av. Det var få slekter som holdt ut på gården i lengre tid. Etter om lag 1970 har det ikke vært fastboende der, men husene er i dag under grundig renovering.

Gammel verdi: 9 bm.

51 – RUSDAL

Del på Facebook

Tweet

Få oppdateringer