Vi har noen navn fra midten av mellomalderen fra Lund, men først i 1519 får vi navn både på personer og gårder. Foruten at lunddølene var katolikker, må vi også ta en kort kikk inn i Norges historie på denne tiden. Uten det kaotiske kaoset som rådet i Norden på denne tiden, hadde vi aldri hatt disse første opplysningene.
I 1519 var Norge ennå – formelt – en del av Kalmarunionen. Men det var vel kun i navnet . Sverige var via Sven Sture i førersetet, og danskenes Christian II utsatte nordmenn for nokså kraftige skatter for å finansiere en nedkjemping av det svenske opprøret en gang for alle.
Denne harde – og hyppige skatteleggingen – fikk etter hvert nordmenn, de fleste på Vestlandet, nok av. Etter flere skatter fra starten av 1500-tallet, sier kildene at folk rett og slett nektet å betale mer. Det finnes historier om futer og skatteoppkrevere om ble drept i bataljene, men akkurat slike opplysninger har vi ikke i de sparsommelige kildene som omhandler Lund. Det som derimot er ivaretatt, er selve bøtene. Her betaler flere lunddøler klekkelige, i noen tilfeller oppsiktsvekkende høye beløp.
Denne boten fra 1519 var trolig sammensatt av hva man eide og hvor aktiv man hadde vært i opprøret.
Dette hendte samtidig som folketallet i Norge var på sitt aller laveste – også i Lund. Ringvirkningene etter Svartedauden, påfallende uår og fraflytting og tilflytting; omrganisering av hele landet …: Det bodde ikke så mange i Lund. Det er en viktig brikke å legge seg på minnet når man skal danne seg et bilde av Lund frem til befolkningsveksten slo til i overgangen til 1600-tallet.
Kilder
Det kjennes ingen gjenværende kilder for de første skattene for vårt distrikt. Jeg mener å ha lest at disse rett og slett bevisst ble brent for å frigjøre plass i gamle Københavns arkiver.
Straffe/botskatten i 1519 var et opprør mot 2-markskatten.
Kun et par år etter denne kom en ny skatt: En tiendepengeskatt. Denne ble regnet fra en tiendedel av hva man eide i formue og goder. Når det gjelder Lund samsvarer disse to skattene rimelig bra, med unntak av Hove. Se mer om akkurat dette under denne gården.
Deretter blir det stort sett svarte natta i Lund for en god generasjon fremover, med unntak av noen mer eller mindre indirekte opplysninger frem til 1563. Selv fra da av er kildene sparsommelige, men fra 1602 starter vi å få et noenlunde glimt av brukere og gårder.
Lund
Hva vet vi så om Lund om denne perioden, og særlig i 1519? Er det mulig å vite noe?
Noe er klart. Blant annet at Lund lå forholdsvis langt fra de sentrale og viktige områdene. I både vikingtiden og tidlig mellomalder var dette områdene rundt Stavanger og Lista(*2). Ser vi på Rogaland (Rygjafylke), var også snittet av skattene både i 1519 og 1521 langt høyere enn distriktet for øvrig. Dette skyldes trolig flere forhold:
I prinsippet var Lund uinteressant (og kanskje noe utilgjengelig?) for herrene både i vest og sør. Vi finner samme mønster i indre deler av Agder og Telemark: Store bønder tok over store områder og fikk i alle fall lokal makt og rikdom på denne måten, uten at adel, biskoper eller «øvrigheten» hadde interesse av disse områdene. I Lund har man trolig en klar indikasjon på en slik storbondeslekt på Haukland.
De gårdene bøndene ikke eide selv, lå dels under Prestegården, dels under Kirken – og dels under Kronen (dvs staten). Men de var ikke mange. Ett unntak er Moi som høyst sannsynlig har vært adelsgods, deretter kirkegods – før Haukland besynderlig nok må ha klart å kjøpe opp denne gården.
Lund var også forholdvis sentralisert selv i disse uårene og etterdønningene etter 1349 og den store dauden. Det skyldes geografien: Folk trakk ned til hoveddalen. Det var ikke hensiktsmessig for å bosette seg spredt. Allikevel virker det som om man hadde naboer og riktig så korte avstander mellom de bebodde gårdene, og man skal ikke lengre enn over til siravassdraget for å finne adskillig spredere bosetning og ødere områder i starten av 1500-tallet. Ved Sirdalsvatnet var det trolig kun en god håndfull med gjenværende gårder, og noen fast bosetning nord for Liland i Sirdal fantes trolig ikke.
Per Seland, blant annet forfatter av Sirdals bygdebøker, hevder at om gamle gårder ble forlatt, så ble ikke kunnskapen om hvem som eide disse glemt
Utsagnet gjaldt kanskje helst de øverste og forlatte gårdene helt nord i skipreidet (dvs. Øvre Sirdal), for lengre sør var det ikke like greit. Blar min rundt i bøker og papirer, finner man også de underligste påstander om arv og krav fra de første delene av 1600-tallet. Man visste nok utmerket godt hvor man kom og stammet fra, men å bevise det var ikke like greit. De aller færreste var skrivekyndige.
Nettopp dette med antallet selveiende bønder, gjør også at gårdene i Lund er minimalt omtalt i de dokumentene som er bevart fra mellomalderen. Derfor kan det trolig ikke være mulig å trekke noen gårds- eller slektslinjer lengre tilbake enn 1519.
Unntakene finnes. Folket på Skår kan via Lyngdal trekke sine linjer langt tilbake til tidlig mellomalder. Det er ikke heller ikke helt utenkelig at man kan spore opp en forbindelse fra Haukland og videre bakover.
Merknader:
*1).: De eldste navnene man kjenner fra Lund, skriver seg langt lengre tilbake enn 1519. Dette er tre runeinnskrifter gjengitt av biskop til Stavanger, Thomas Cortsen Wegner i 1639 (tilfeldigvis født i Lund i Sverige). Runene tolkes som tre navn: Rangne, Rannveig og Gyda. Dette er per i dag de eldste navngitte lunddølene vi kjenner. Runene stammer fra den gamle kirkedøra til Lund Kirke, revet og ombygget om lag 1726. Alderen på runene er derfor uviss, men det er snakk om den yngre runerekken i bruk i tidlig mellomalder. Dvs. 12- til 1300-tallet.
*2).: Arkeolog og kulturhistoriker Frans-Arne H. Stylegar påpeker at den tradisjonsriktige oppdelingen av to maktsentre i vest og sør har sine utfordringer. Han peker mot ikke bare funn av bygdeborger langt utenfor disse tradisjonelle maktsentrene, men også til dels rike arkeologiske funn langt inne i landet. Eksempler på dette er gullfunnene fra Snartemo. I skipreidet Lund har man ingen slike funn, men de finnes fra Vasshus/Ualand.
Oppdatert: 30. desember 2022
