4. Gård og slekt
4. Gård og slekt

4. Gård og slekt

Man mener at de gårdene som vi har kilder til i 1519, også er de gårdene som har vært bosatt gjennom hele mellomalderen.

Dette er i svært mange tilfeller gårder som også samsvarer med hva noen kaller primær- eller urgårder. De eldste og beste gårdene i et område. Selv modergårdene!

I Lund er dette opplagt. De beste gårdene var og er også de eldste og ligger spredt langs dalbunnen fra Lundevatnet i sør og nordover vassdraget opp til Rusdal.

På disse sidene følges dermed gårdene i herredet- senere kommunen – Lund fra 1837 til 1965. De resterende gårdene som i sin tid ble skilt ut til Bakke (Flekkefjord) og Sirdal, vil bli lagt til i ettertid.

Som alle andre steder i landet, ble det også i Lund liggende et stort antall ødegårder i uårene etter svartedauden. Mange av disse ble gjenopptatt fra andre halvdel av 1500-tallet og utover, men vi har også et par indikasjoner på et par-tre helt forsvunne gårder. Åmstad lå øst for Austreim, mens Vigeland (forferdelig navngitt av kartverket til VIgland), har gitt store historiske spor etter seg. Felles er at vi kun har navnene tilbake, noe som tyder på at begge disse høyst sannsynlig var avfolket allerede før mellomalderen.

Grunnen til den antagelsen er at skattemyndighetene ved befolkningsveksten på 1600-tallet var svært ivrige i å påpeke om en gård hadde en ødegård eller to liggende i sitt område – og forsøkte få dem gjenopptatt. Disse to gårdene er aldri nevnt.

Lunddølene ser nemlig  ut til å ha benyttet seg godt av myndighetenes forsøk på å stanse nedleggelsen av disse mer perifære gårdene. En lov fra 1420 ga nemlig en gård rett til å bruke forlatte nabogårder. I Lund er et typisk eksempel Kjørmo som var i Steinbergs hender til langt utpå 1600-tallet.

Folket på Steinberg satt dermed på nokså områder på begge sider av dalen, og dette er nok med på å forklare de romslige forholdene og forholdsvis store skattene gården hadde på 1500-tallet.

Vi har også et glemt gårdsnavn på Haukland, i Øygarden. Navnet sier seg selv, men denne er faktisk forhistorisk med røtter i jernalderen. 

I Langelandsstølen nord for Sætra finner vi også et gjemt navn, Langeland. Det spørs om om ikke dette navnet kan ha vært det opprinnelige navnet på selve Sætra. Mer om dette under delen om Austreim.

Utvikling 1519-1668

I Lund nevnes 12 bebeodde gårder i 1519 og 1521. Ved neste kjente kilde i 1563, er dette forsiktig økt til 17 gårder.

Ved inngangen til 1600-tallet ser vi at befolkningsveksten slår til også i Lund, og på slutten av dette århundret er vi oppe i omtrent dagens antall av gårder (52).

Gård og slekt

På disse sidene vil jeg i første omgang ta for meg de 12 gårdene som kjennes fra 1519. 

. Prestegården er ikke medregnet i dette tallet, og noe tyder på at det i alle fall i perioder har vært folk både på Skår, Eikeland og Eike. I tillegg er Moi en nokså stor nøtt som det ikke er lett å bli klok på. 

På flere av disse gårdene er det mulig å trekke slektslinjene tilbake til 1519, i noen tilfeller klarere enn andre. Det er mulig fordi vi har en del eldre skifter og rettsprotokoller fra Lund fra første del av 1600-tallet, og disse gir oss verdifull informasjon om eiendomsforhold og arv.

Før kirkebøkenes tid må man stole på de kildene manntall, skattelister og skifteprotokoller gir oss. I mange tilfeller får vi nokså klare opplysninger og slektslinjer oppklart her, også bakover i tid. Men det er når disse kildene mangler at man må starte å være forsiktig ved å trekke opp slektslinjer og slutninger rundt disse.

Man kan ikke ta utgangspunkt i et navn alene, som at en Ola Knutsson (fiktivt eksempel) automatisk er sønn av en Knut Olsson. Flere opplysninger må til slik at man så sikkert som mulig kan plassere en person på en slektskart. Dette er et metodisk punkt mange slekts- og gårdsforskere har skjært seg på gjennom alle tider.

I alle fall for Lund kan tredelingen over være til god hjelp. Foruten navnet bør man:

1. Vite gården Ola bodde på.

2. Ha i det minste noen kunnskaper rundt Ola og slektens eiendommer og arv.

3. Kjenne til andre i slekta, som foreldre, søsken og barn.

I noen tilfeller kan to av disse punktene kanskje være holdbare, men ikke kun ett alene.

Når det gjelder det siste punktet, var imidlertid tradisjonene rundt navneoppkaling svært sterk i Lund. Så sterk at det knapt fantes unntak frem til slutten av 1700-tallet. Man kalte opp første sønn etter farfar, deretter neste etter morfar. Samme mønster fulgte døtrene. Når disse navnene var «brukt opp» i en stor barneflokk, gikk man løs på eldste oldeforelder.

Har man et opplagt oppkallingsnavn som mangler f.eks. i en bygdebok, vil denne ofte finnes i kirkebøkene.

Navneoppkallingen gir også forklaringen på noen helt særegne tilfeller av navn, særlig i de største ungeflokkene. Om en Ole Olssen giftet seg med ei Oline Olsdatter, satt man raskt med en rekke søsken med samme eller svært like navn.

Navn, gård, eiendom og oppkalling vil imidlertid ikke vært nok til å trekke opp slektslinjene i Lund tilbake til 1519. Her er de første arveoppgjørene svært viktige

Mange av disse skiftene fra første kvartal av 1600-tallet var fra «godt voksne» menn som var født langt inne på 1500-tallet.

I kombinasjon med det lave folketallet, er det derfor mulig å i alle fall få en noenlunde riktig og dokumentert oversikt over de eldste slektslinjene i Lund.


Oppdatert: 1. oktober 2021

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *