Artikkelen er publisert i Ætter-mål 2023 – Årskrift for Lund Historielag -> . Endringer i ettertid blir kun gjort i fotnoter. Kopiering og viderebruk av tekst, bilder og grafikk er ikke tillatt uten avtale. For kilder: Se egen artikkel -> .
I denne artikkelen: **
- Eldste gårder i Lund: De eldste og beste gårdene i Lund, som har vært bosatt siden mellomalderen, ligger spredt langs dalbunnen fra Lundevannet i sør og nordover vassdraget opp til Rusdal.
- Utvikling etter svartedauden: Mange gårder ble forlatt etter svartedauden, men flere ble gjenopptatt fra andre halvdel av 1500-tallet. Noen gårder, som Åmstad og Vigeland, forsvant helt før mellomalderen.
- Arv og navnetradisjoner: Oppkallingstradisjoner var sterke i Lund, og første sønn ble ofte oppkalt etter farfar, og neste etter morfar. Her understreker også viktigheten av eiendomsforhold og arv for å spore slektslinjer tilbake til 1519.
Gård og slekt
Man mener at de gårdene som vi har kilder til fra 1519, også er gårder som kan ha vært bosatt gjennom hele mellomalderen. Dette er i svært mange tilfeller gårder som også samsvarer med hva noen kaller primær- eller urgårder. De eldste og beste gårdene i et område. Selve modergårdene. *4
I Lund er dette opplagt. De beste gårdene er trolig også de eldste, og med unntak av Austreim ligger disse spredt langs dalbunnen fra Lundevannet i sør og nordover vassdraget opp til Rusdal.
I skipreiden var det sytten gårder som var bosatt dette året, pluss selvfølgelig selve prestegården. Bare fem av disse befant seg i Bakke og Sirdal. Disse fem var fra sør til nord: Sira, Rannestad, Sandsmark, Mjåsund og Fintland.*1) Dette er gårder som allerede greit er referert til i bygdebøkene for Bakke og Sirdal, og som her ikke vil bli referert videre til.
De resterende tolv gårdene finner vi i det gamle herredet Lund. Disse tolv var Rusdal, Steinberg, Eik, Hove, Handeland, Austreim, Haukland, Lindland, Hamre, Skåland, Kjellesvik og Røyland.
Som alle andre steder i landet, ble det også i Lund liggende et stort antall ødegårder i uårene etter svartedauden. Mange av disse ble gjenopptatt fra andre halvdel av 1500-tallet og utover.
Vi har også et par indikasjoner på et par-tre helt forsvunne gårder. Åmstad lå øst for Austreim, mens Vigeland (navngitt av kartverket til Vigland), har gitt store historiske spor etter seg. Felles er at vi kun har navnene tilbake, noe som tyder på at begge disse høyst sannsynlig var avfolket allerede før mellomalderen. Grunnen til den antagelsen er at skattemyndighetene ved befolkningsveksten på 1600-tallet var svært ivrige i å påpeke om en gård hadde en ødegård eller to liggende i sitt område – og forsøkte få dem gjenopptatt. Disse to gårdene er aldri nevnt.
Lunddølene ser nemlig ut til å ha benyttet seg godt av myndighetenes forsøk på å stanse nedleggelsen av de mer avsidesliggende gårdene. En lov fra 1420 ga nemlig en gård rett til å bruke forlatte nabogårder. I Lund er et typisk eksempel Kjørmo som var i Steinbergs hender til langt utpå 1600-tallet.
Foruten de tolv gårdene, er det ved neste kjente kilde i 1563 en forsiktig økning til 17 gårder. Dette antallet stiger langsomt til 25 i 1602, før befolkningsveksten virkelig eksploderer og vi er oppe i hele 49 i 1668.
Det er disse tolv gårdene fra 1519 (og 1521) som er interessante, da disse naturlig nok har hatt stor betydning for befolkningen av de resterende. På flere av disse gårdene er det mulig å trekke slektslinjene tilbake til 1519, i noen tilfeller klarere enn andre. Det er mulig fordi vi har en del eldre skifter og rettsprotokoller fra Lund fra første del av 1600-tallet, og disse gir oss verdifull informasjon om eiendomsforhold og arv. *2)
Disse gårdene vil fremover bli presentert en etter en, med Rusdal først ut i denne utgaven.
Det må derimot nevnes at før kirkebøkenes tid må man stole på de kildene manntall, skattelister og skifteprotokoller gir oss. I mange tilfeller får vi nokså klare opplysninger og slektslinjer oppklart, også bakover i tid. Men det er når disse kildene mangler at man må starte å være forsiktig ved å trekke opp slektslinjer og slutninger rundt disse.
Man kan ikke ta utgangspunkt i et navn alene, som at en Ola Knutsson (fiktivt eksempel) automatisk er sønn av en Knut Olsson. Flere opplysninger må til slik at man så sikkert som mulig kan plassere en person på en slektskart. Dette er et metodisk punkt mange slekts- og gårdsforskere har skjært seg på gjennom alle tider.
I alle fall for Lund kan denne tredelingen være til god hjelp. Foruten navnet bør man:
1. Vite gården Ola bodde på.
2. Ha i det minste noen kunnskaper rundt Ola og slektens eiendommer og arv.
3. Kjenne til andre i slekta, som foreldre, søsken og barn.
I noen tilfeller kan to av disse punktene kanskje være holdbare, men ikke kun ett alene.
Når det gjelder det siste punktet, var imidlertid tradisjonene rundt navneoppkalling svært sterke i Lund. Så sterk at det knapt fantes unntak frem til slutten av 1700-tallet. Man kalte opp første sønn etter farfar, deretter neste etter morfar. Samme mønster fulgte døtrene. Når disse navnene var «brukt opp» i en stor barneflokk, gikk man løs på oldeforeldrene. Om ikke i like konsekvent rekkefølge.*3)
Har man et opplagt oppkallingsnavn som mangler f.eks. i en bygdebok, vil dette ofte finnes igjen i kirkebøkene.
Navneoppkallingen gir også forklaringen på noen helt særegne tilfeller av navn, særlig i de største ungeflokkene. Om en Ole Olssen giftet seg med ei Oline Olsdatter, satt man raskt med en rekke søsken med samme eller svært like navn.
Navn, gård, eiendom og oppkalling vil imidlertid ikke være nok til å trekke opp slektslinjene i Lund tilbake til 1519. Her er derfor første arveoppgjørene svært viktige Mange av disse skiftene fra første kvartal av 1600-tallet var fra «godt voksne» menn som var født langt inne på 1500-tallet.
I kombinasjon med det lave folketallet, er det derfor mulig å i alle fall få en noenlunde riktig og dokumentert oversikt over de eldste slektslinjene i Lund.
Merknad:
*1) Merk at dette er på vestsiden av siravassdraget, hva som tilhørte Lund. Men det var ikke bedre stilt på østsiden. Her er man bare sikre på fire gårder: Øksendal, Tonstad, Josdal og Liland. Selv Bakke kan vært ha vært øde, men i tillegg er det ikke utenkelig at en gård som Ersdal kan ha vært bosatt. Noe av usikkerheten er at listene fra 1500-tallet har gått tapt for Agder. Avstandene var uansett store.
*2) Utelatt i denne utgaven: «Disse gårdene vil fremover bli presentert en etter en, med Rusdal først ut i denne utgaven.».
*3) For de eldste kjente slektsleddene i Lund, synes skikken ved å kalle opp oldeforeldre nesten helt fraværende. Først utpå 1700-tallet dukker dette opp i familiene, men selv ikke da gjennomført.
*4) Frans-Arne H. Stylegar påpeker at det gjerne kan ha vært flere gårder som har oppstått i samme tidsepoke i et gitt område. Det behøver ikke ha vært kun én gård eller bosetning som alle gårder har oppstått fra.
Oppdatert: 30. januar 2025
** Oppsummering er KI-generert ved Co-Pilot og sikret av forfatteren.
Det er mye interressant lesning i disse artiklene dine. Oldemor kom jo fra Austrem, og jeg vet at iallfall en av grenene går langt bakover i tid og infoen jeg har er rett.