7. Eik
7. Eik

7. Eik

Eik må og ha vært sentrumsgården i Hovsherad: Det stedet og den gården som ga opphavet til alle andre gårder. Men der gården Eik er enkel å plassere, er de eldste slektslinjene nokså kaotiske.

Fra Eik i dag

Gården

Med Eik brytes det grensemønsteret vi ser fra Rusdal og Steinberg. Eik ligger riktignok også som disse på begge sidene av vassdraget, men det skyldes først og fremst at ved gården flater hele dalen seg ut og erstattes av grønne moer og småhøyder.

Man er nokså sikre på at Eik-gårdene har en sammenheng med et religiøst motiv, gjerne i form av en helligdom – en hellig eik. Det tyder på at disse gårdene er svært gamle – kanskje før den norrøne religionen satte seg.

Alle de tre Eik-gårdene i Dalane har nabogårder som spiller på dette: Eik i Sokndal har Frøyland; Eik i Ørsdalen har Hovland – og «vår» Eik har Hove. Når vi ser dette mønsteret flere steder, er det neppe tilfeldig.

Den gode plassen og fine beliggenheten har høyst trolig gjort sitt til at folket på Eik aldri hadde behov for å ta til seg nabo- eller ødegårder: Man hadde tilgang på det man trengte. De to gårdene som er skilt ut fra Eik – Kjørberg og Hovsmo – er sannsynligvis begge nyrydninger fra 1600-tallet. I alle fall ikke mye lengre tilbake.

Bortsett fra i sørvest bærer grensene mot de andre gårdene spor av århundrer med grenseoppganger og justeringer. I nord grenset Eik kun til Steinberg og i sør til Hove. I vest hadde man store, nesten enorme, heieområder å ta av. Her møter Eik grensene til gårdene Heskestad og Ualand.

I øst (og sørøst) er det noe vanskeligere. Her møter Eik grensene til Surdal i fjellene over mot Svendstjørna. Det er ved første øyekast nesten opplagt at Surdal har vært en del av Eik, men her har trolig Mehus (LH1) rett i sin antagelse at Surdal opprinnelig var en del av Handeland.

Hele området øst for Eik har nok tilhørt Handeland en gang langt tilbake, og mer om dette skal jeg forøke å vise under den gården.

Eik har forøvrig det eneste kjente forminnet etter et langhus i Lund. 

Slekt

En gang på 1500-tallet må da ha hendt noe på Eik som øyensynlig har gått hardt utover den opprinnelige Eik-slekta. Roten, eller rettere skrevet kulminasjonen, til kaoset skjer på tinget i Lund 15. januar 1613, da Ståle Eriksen fra Flikka i Nes (Flekkefjord) kommer med et krav om at han eide både Eik og Surdal.

Mehus skriver at det gjaldt hele gårdene, men her er det noe som skurrer. Det kommer jeg tilbake til under.

Vi tar alt fra starten:

I 1519 skatter Jochild 26 mark. Det betaler han med penning, sølv, kobber og smør. Det er omtrent ti ganger så mye som gjennomsnittet for Jæren og Dalane.

Jochild nevnes også i 1521 da han betaler tiendeskatten med 5 1/2 lodd sølv. Også det er en anseelig størrelse.

I 1519-opptellingen er navnet stavet Jokell. Jeg antar dette er svært nær den lokale uttalen dengang. Det er er svært uvanlig navn, og jeg har kun funnet det i Heskestad (Grøsfjell) utenom Eik. Navnet er derimot kjent fra vikingtiden og antas å være opphavet til gården Jakobsrød (*Jokelruð) i Nøtterø, Tønsberg.

 I 1563 finner vi Torgrim og Torger/Torgius. Torgrim finner ingen bindeledd til verken før eller siden, men Torger er interessant. Ved et ting i 1626 får vi nemlig vite hans fulle navn – Torgjus Olavssen. Her er det verdt å nevne at navnet Torger, Torgjer, Torgjus, Torjus ofte ble brukt om hverandre. Det samme med Olav og Oluf.

Denne Torger kan nemlig være en indikasjon på hvorfor Ståle Flikka hevet et krav om å eie Eik i 1613.

Før det tar vi med leidangen i 1567, som var på 1 geiteskinn, 6 fåreskinn og 2 kalveskinn. Samme året var Torger noe amper og «Hug syn grannde och wor fred». Bot: 6 daler. Granden var selvfølgelig naboen Tarald på Steinberg, for han måtte samtidig bøte 3 daler for sammenstøtet. At Torger fikk dobbelt så høy bot, skyldes nok at han «wor fred» – det vil si, var vred – amper – rett og slett.

I 1603 har jeg funnet Eik i fogderegnskapet. Da er det tre mann på gården: Torgius, Oluf samt et navn jeg ikke klarer å tyde.

Neste kjente spor av Eik er fra nevnte ting i 1613 og Ståle Flikka.

Kravet på tinget i 1613 er at Ståle eier hele Eik og Surdal, men i den tingboken jeg har sett er det hele skrevet i et slags skolereferatstil omtrent som «Og så kom Ståle Flikka inn og gjorde krav på …, », og ikke noe mer enn dette. Det er usikkert om Mehus har hatt andre kilder enn denne tingboken, eller om han har tolket forholdene på gårdene selv.

Ting stemmer uansett ikke. For det første er det absolutt ingenting i Ståle Flikkas slekt etter hva vi kjenner bakover, som har noen som helst tilknytning til Lund. Det er også usannsynlig at gården har gått over til Flikka som pant/lån. Hadde folket på Eik fått problemer, ville det vel vært helt naturlig å søke hjelp fra andre sterke gårder i Lund – for de fantes jo.

I tillegg fantes en nesten unselig og lite bruk på Eik: Fra 1602 har vi jo denne Torjus/tTorgjer som trolig var så fattig at han ikke alltid nådde opp til skatteklassene. Sønnen hans var så heldig å få gifte seg med ei nabojente fra Steinberg, og dermed kom det i alle noen midler inn på gården. Dette bruket levde videre adskillig bedre stilt gjennom årene, og tolker jeg kilder og Mehus riktig – er det denne gården som i dag er på Vodlen.

Det interessante er at Jochild-navnet plutselig dukker opp igjen i Torjus etterslekt.

Med de konsekvente oppkallingsreglene vi hadde i Lund, er det ikke tilfeldig. Det må da være en link tilbake fra Torjus 1602 tilbake til Jochild i 1519 uten at vi vet hvordan.

Vi ser dermed at Jochilds slekt på en eller annen måte har «overlevd» frem til 1600-tallet – og vi ser at Ståle Flikka øyensynlig ikke kan ha hatt krav på hele Eik.

Det er til jeg oppdager at i Ståle Flikkas krav står nevnt på vegne av medarvinger. Og der tror jeg nøkkelen til dette kaoset ligger. Ståle legger ikke frem kravet for seg selv – han gjør det på vegne av kona. Eller kanskje helst på medgiften han har fått fra kona.

Vi kjenner ikke navnet på henne, men hun var en datter av Oluf Torgeirsen Tengs. De som har snust litt på slekt og ætter i gamle Dalane, vil nok gjenkjenne Tengs-navnet fra kjøp og salg av blant annet Drange-gårdene i Nes/Flekkefjord. Han var en vel ansett lensmann i Egersund og eide en god del jord både i Egersund og Bjerkreim.

Vi vet ingenting om at han eller foreldrene har hatt interesser i Lund, men disse kildene er svært mangelfulle.

Det er også en forunderlig likhet i navene fra de to gårdene. Er det noe man ikke skal gjøre når man skal forsøke å tette noen hull i slektsforsking – er det å se på navn alene. På men på Eik har vi jo dette kravet fra Ståle Flikka i tillegg:

Ser vi på denne tavlen og i kombinasjon med opplysningene jeg har gjengitt over, virker det nokså opplagt at det er Ståle Flikkas kone som er bindeleddet til Eik. Hvordan vet vi ikke, fordi vi mangler kilder på hvordan Torgeir Olavssen/Olufssen på Eik i 1563 og Oluf Torgeirsson på Tengs kan kobles sammen.

Det bør også være sannsynlig at Torjus på Eik 1602 må ha en forbindelse til de lignende navnene, men heller ikke her er det per i dag noe svar å finne.

I 1624 sitter fire menn på Eik: Oluf og Atlak som dere ser på tavlen over, samt Peder Svensen og Børild. Skal oppgjøret fra Ståle Flikka gi noe som helst mening, må de to sistnevnte være Ståles svigersønner.

Oluf og hans slekt ser deretter ut å forsvinne fra Eik. Børild og Svens etterkommere lever derimot videre på gården i årene som kommer.

Oppsummert tror og mener jeg at alle som kan spore slektsrøttene sine tilbake til tavlen over – også nokså trygt kan regne seg tilbake til Jochild i 1519. Det må videre granskes mer på den mulige forbindelsen mellom Eik til Tengs.


Oppdatert: 20. september 2021

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *