8. Hove

Denne artikkelen er utarbeidet i samarbeid med Lund Historielag. Det vil ennå komme endringer frem til endelig publisering. Kopiering og viderebruk av tekst, bilder og grafikk er ikke tillatt uten avtale. For kilder: Se egen artikkel -> .

I denne artikkelen: **

• Historie og betydning: Hove er kjent for sine mange myter og tradisjoner, og selv om det neppe har vært småkonger der, har det vært store og innflytelsesrike personer.
• Geografisk beliggenhet: Gården grenser til Eik i nord, Handeland i øst, Drange i vest og Hovsvatnet i sør. Den opprinnelige gården hadde god jord og flere av de beste brukene i gamle Lund.
• Lensmenn på Hove: Folket på Hove var lensmenn i Lund i to århundrer, fra 1591 til 1705. Embetet ble ofte arvet fra far til sønn.
• Navn og kulturminner: Navnet Hove kan bety både gård og tempel i norrønt. Forskere mener at kun et mindretall av gårdene med navn som Hove har vært religiøse steder.
• Arkeologiske funn: På gården finnes tre store gravhauger og flere grav- eller rydningsrøyser fra jernalderen. Det er også gjort funn fra eldre steinalder.
• Brukere av gården: Brukere fra 1519 til 1619, inkludert Omund, Karl, Brynild, Børild, Atlak, Asbjørn, Ingrid og Torkel.
• Eiendom og oppkjøp: Hove-folket har hatt betydelige eiendommer og forsøkt å kjøpe flere gårder, inkludert Indre Jendal. De eide også gården Virak

HOVE

Ingen andre gårder i Lund har vel flere myter og tradisjoner enn Hove. Her smelter også funn, sagn og navn sammen, selv om Mehus i LH1 heller kanskje noe mye smør i grøten i sin omtale av gården. Småkonger har vi neppe hatt på Hove. Men store folk, det må det ha vært.

Hove har nok heller aldri vært et hov for Eik. Stedet må ha vært en del av Eik, og Hove som gård er nok heller av en relativt ung alder.

Gården

Sett i forhold til de andre eldre gårdene i Hovsherad, var Hove en forholdsvis liten gård i utstrekning. Men den hadde noe av den beste jorda, og den opprinnelige Hove-gården hadde gode moer og eng å ta av. Når vi nærmer oss vår tid, ser vi at de flere av de beste brukene i gamle Lund ligger nettopp på Hove.

I nord grenset gården til Eik, i øst til Handeland og i vest til Drange i daværende Hetland Skipreide. På kartet ser vi at gården en gang kan ha hatt en nokså rett rektangulær form. Unntaket er en forunderlig trekant mot Drange og Drangsdalen i hva som kalles Lindeli.. Enten er dette et nyere kjøp, eller kanskje har plassen en sammenheng til den glemte husmannsplassen Helgesett som ligger like ovenfor?

I sør grenser Hove mot Hovsvatnet og Skjeggestad. I dag har Hove en stripe også på sørsiden av vannet, men slik var det ikke tidligere. Skjeggestad var en ødegård som ble liggende under Hove og ble nybygd nokså nøyaktig rundt 1650. Gården må i sin tid ha blitt skilt ut fra Moi og ha kommet under Hove en gang i mellomalderen.

Folket på Hove var i alle fall i to århundrer lensmenn i Lund. Far og sønn fulgte embetet i generasjoner, og i kildene kan vi spore dette i alle år helt fra 1591 frem til 1705. Det er på ingen måte usannsynlig at denne tradisjonen startet da ordningen med såkalte bondelensmenn ble innført i 1537. Det var ingen hvem-som-helst ble bondelensmenn, og disse måtte godkjennes av tinget og ha både de lokale og futens velvilje.

Folket på Hove må ved siden av Haukland og Hamre ha vært selve bærebjelkene i det gamle Lund-samfunnet.

Noe annet vi skal legge merke til når det gjelder Hove, var at gården alltid var einbølt i disse eldste tidene. Det vil si det var kun ett gårdsbruk der. Først rundt 1660 ble det skilt ut et bruk to på gården. Det vitner om at lensmann og folk på gården hadde andre steder der de kunne gi rom for både barn og svigers.

Navn, kulturminner og alder

Man skal være klar over at hov hadde to betydninger i norrønt: Det kunne enkelt og greit bety gård, jfr Hof på tysk. Et ord som i urgermansk opprinnelig betød «høyde». Men «hov» kunne også bety tempel – et gudehov.

I dag er forskerne enige om at kanskje bare mindretallet av hov-gårdene i landet har hatt tilknytning til et religiøst sted. Og de gårdene som har denne tilknytningen, ligger ofte i nærheten – eller på – kirkesteder. Det var en effektiv måte å (snik)innføre kristendommen på, ved å bruke disse allerede eksisterende kultstedene.

Det har også vært spekulert i om et slikt gudehov i det hele tatt har vært en egen plass, eventuelt en egen bygning. Sannsynligvis fordi man har funnet rester av nokså store gårdskomplekser på gårder og områder der enkelte hov skal ha ligget. Kanskje fant sagaenes nokså saftige blot sted på den mektigste storbondens områder, noe som ikke er motstridende for Hove i Lund. Det er nemlig fullt tillatt å tenke seg at gården må ha tilhørt Eiks områder nokså lenge, kanskje helt frem til kristendommen inntok landet. Og det er her tradisjon, sagn og funn smelter sammen for vårt Hove og beviser at i Lund har det virkelig vært et gudehov på stedet.

I Sunndal i Nordmøre har vi historiske funn og forskning som minner mye om hva vi ser fra Hove og Lund. Her var gården Hov opprinnelig det egentlige kirkestedet, men grunnet både historiske og geologiske omstendigheter – ligger kirkestedet i kommunen på et helt annet sted. Om ikke så langt unna.

Krister Vasshus, med solide røtter fra Lund og i dag ved Universetet i Bergen, avviser i sin hovedoppgave om religiøse gårdsnavn en sammenheng mellom gammelt og nytt kirkested i Lund, det vil si mellom gårdene Hove og Lund. Avstanden mellom disse er for stor. I et tilsvar disse artiklene om Lund, påpeker han allikevel at disse to «kultstedene» kan ha hatt kontakt, og at geografien i dalen kan være et unntak fra funn og forskning andre steder.

Kanskje er det derfor et snev i sannhet i sagnet om at kirken i Lund egentlig var påtenkt bygd på Hove, og ikke på den senere prestegården?

Funn gjort på gården er nemlig svært omfattende, og Arkeologisk Museum, Stavanger, har også valgt å registrere funn som i dag er borte.

På selve heimegården fantes tre store gravhauger, disse er navngitt som Grauthaugen, Kjempehaugen og Rathaugen. Ved sistnevnte lå også Krossåkeren, der i følge tradisjonene også skipreidens første kors skal ha blitt oppført. Det er også ved Rathaugen, på bruk 1, at det ble gjort flere funn som i dag finnes i Stavangers samlinger.

På Moen. like nord for Hoveveien, finner vi også spor fra jernalderen. Her ligger det minst 21(!) grav- eller rydningsrøyser. De fleste er nesten dyrket bort, men restene er der.

Det mest interessante finner vi derimot ved hva som lenge ble navngitt som Øygarden, der Sagåna kaster seg nedover mot Hovsvannet. I dag er området kalt Fladen.

Her finner vi spor av en sammenhengende bosetning like frem til mellomalderen, et område trolig lagt øde under svartedauden. Sporende er omfattende og omfatter flere perioder, kanskje like tilbake da de første folkene forsiktig våget seg innover de isfrie dalstrøkene. Det eldste av disse funnene er datert så langt tilbake som til eldre steinalder, dvs 4231-3988 før vår tid. Om det gjelder en bestemt røys eller området rundt, er ikke avklart.

Disse restene av nesten urgammel aktivitet vitner om tre forhold: Bosteder i annet klima enn i dag, der den «kolde trekken» fra selve Drangsdalen som Mehus nevner i LH1 kanskje ikke var like påfallende som i dag. Det vitner om bosetninger der det korteste strekket over vann og land selv i tidligste tider var over Øyna mot Skjeggestad. Og det vitner kanskje om, som vi ser på Eik, at kanskje selve Hove allerede tidlig var et hellig sted. Det er påfallende at vi ser rester av gamle aktivitetsområder nord og sør for Hove, men ikke hjemme på selve gården.

Det må også nevnes en aldri så liten kuriositet, som det så fint heter. Oppe i liene mellom dette området og dagens gårdsbruk, er det funnet en bryne. Det vil si at helt vanlig redskap som man kvesset andre redskaper med. Brynen var av fineste skifer, og kunne spores til Eidsborg i Telemark.

Brukere 1519-1619

1. OMUND PÅ HOVE

Navnet er vel egentlig Ommund, men jeg holder meg til Mehus’ sedvane og originalkildene som konsekvent bruker «Omund».

Han betaler tilsynelatende formidable 99,5 mark i botskatt 1519. Det gjør han med penning, sølv, smør og kobber. Det er ikke engang mye, det er enormt. Jeg har så langt ikke kommet over tilsvarende tall i hele Dalane og Jæren. Unntaket er de rike laksebøndene ved kysten, men de er knapt sammenlignbare.

Nå skal det huskes at man skrev disse skattene med romertall, og kanskje var ikke alle like flinke til å følge reglene? For Omunds del er skatten skrevet slik: jC – med en strek over j-en, noe som betyr 1/2. Når man trakk noe fra på romertall, trakk man fra «tallet» som stod først. Her blir dette med andre ord 99,5.

Imidlertid kan det i dette tilfellet tenkes at det er ment som 1/2 av hundre, og ikke fra hundre. Det vil si 50 mark . Det stemmer mer overens med 1521-skatten. Hvorfor man da ikke like greit brukte det romerske tallet for 50 – L – er ikke enkelt å svare på. Hva som er riktig, for bli et videre tolkningsspørsmål.

I 1521 betaler Omund 6,5 lodd sølv. Det er høyt nok det også og tilsvarer grovt 65 mark. Dette forklarer kanskje hvordan han og etterkommerne tilsynelatende kan hatt midler til å kjøpe opp flere gårder videre dette århundret.

2. KARL (OMUNDSEN) HOVE

Han kalles av Mehus i LH1 for Karl Kjellesvik, men det er svært tvilsomt at han noensinne bodde på den gården. Her tar Mehus feil. Karl var odelsgutt til Hove, og har selvfølgelig bodd sammen med kona Ågot på denne gården. Vi vet han døde «ung», ut fra alderen på sønnen Asbjørn og senere etterkommere høyst trolig i 1550-årene. Han er heller aldri nevnt direkte i listene, og navnet hans stammer fra to saker på tinget fra 1686 og 1687.

Han og Ågot har nok hatt flere barn, men vi kjenner kun navnet på lensmann Asbjørn K. Hove. Vi vet heller ikke om at han har vært sønn eller sønnesønn av Omund i 1519, men mest trolig er han en sønn – da Karl må ha vært en voksen kar og hatt barn allerede i 1550-årene.

3. BRYNILD PÅ HOVE

Brynild nevnes i 1563 og er artig nok mistolket til et jentenavn (Brynhild) på store nettsteder innen slekt som Geni og MyHeritage. Men dette er et guttenavn som blant annet senere finnes på Eik og Surdal.

Det mest sannsynlige er at han er en sønn eller svigersønn av Omund. Vi har nemlig absolutt ingen indikasjoner av slekter utenfra på Hove. Men … Vi skal samtidig skal vi være klar over at han står oppført på to gårder i disse listene, og det er mulig han kan høre hjemme på Hovland i Bjerkreim.

Brynild betaler 1 daler i denne skatten.

4. BØRILD (VILLUMSEN) HOVE.

Børil nevnes også 1563, og om at han vet vi litt mer om. Han er gift med Karls enke, Ågot. Vi vet disse bodde på Hove, men som ektefelle to – hadde ikke deres felles barn arverett der. Det hadde de derimot til Kjellesvik, og det er også der deres fire felles barn slo seg ned. Disse fire vil bli omtalt under den senere artikkelen om Kjellesvik.

Som Brynild skatter han med 1 daler og er som denne omtalt i listen over leilendinger. Dette betydde ikke annet enn at de skattet for den jorden de brukte, og sier ingenting om de eide jorda eller ikke. I alle fall eide Børild jorden, og dette kan vi nok trygt si gjennom hans ekteskap med Ågot.

5. ATLAK HOVE

Atlak nevnes 1566 da han forsøker å kjøpe opp gården Indre Jendal i Bakke, den gang i Lund. Mer vet vi ikke om ham, men han må ha vært i god voksen alder og i slekt med Karl. Kanskje en yngre bror? Atlak-navnet lever videre senere på Hove uten av vi finner noen sammenheng, men det finnes også i Hove-grenen som bosatte seg på Fintland i Sirdal. Det er derfor ikke helt utenkelig at denne Atlak i 1566 kan være et manglende mellomledd mellom Omund 1519 og Omund på Fintland som nevnes der fra 1599.

6. Leidang 1567: Hove skatter her 3 geiteskinn og 3 fåreskinn.

7. ASBJØRN K. HOVE

Lensmann i Lund fra 1591 til 1606. Han er nevnt første gang i 1590, da han som Atlak (5) forsøkte å kjøpe Indre Jendal, men heller ikke han lyktes med det.

Han er sønn av Karl og Ågot, og har høyst trolig vært gift to ganger. Vi kjenner hans andre kone, Ingrid Halvorsdatter, men hun er neppe mor til de fem barna av Asbjørn vi kjenner navnet på. Til det levde hun for lenge. Navnet på hans første kone kjenner man ikke, men hun må ha vært fra Haukland. Ikke Leiel Hauklands slekt, men den litt «glemte» Tormod-slekten med tilknytning til både Hamre, Haukland og Moi. Det kan være grunnen til at Mehus i LH1 oppgir Asbjørn også på Haukland (Skjerpe), selv om han ikke kan ha bodd der.

Asbjørn er oppført i skatten for 1602 med det følgende lett utolkelige notatet: «May anpart thiende oste 2 1/2 bismerpund».

I de påfølgende skattelistene er Hove utelatt fra de sedvanlige skattelistene, noe jeg antar har med lensmann-embetet å gjøre. Det forteller oss derimot at gården på Hove ikke var delt i disse årene, og Asbjørn var eneste bruker på gården

Grunnen til dette var at Asbjørn hadde gode plasser til de tre kjente sønnene. Eldstemann, Karl, fikk et lite bruk av Haukland, Torkel ble giftet inn på store Eik, mens Tosten kom til Kjellesvik da hovefolket måtte steppe inn og redde forholdene på den gården.

I 1606 har han overlatt lensmannsembedet til sønnen, Karl (9) og betaler da grønlandsskatten der han må ut med 1/2 daler. I 1610 og 1612 er denne forhøyet til 1 daler. Etter dette nevnes ikke Asbjørn, noe som gir et godt anslag på at han er falt fra nokså nøyaktig 1613.

8. INGRID HALVORSDTR HOVE

Enke etter Asbjørn. Nevnes i 1617 med 26 mark av gården. Det virker som hun fra 1613 drev gården for egen hånd. Deretter bor hun på Kjørmo noen år der hun betalte 18 merker smør i skatt for 1617. Vi finner henne der også i i 1624. før hun på sine eldre dager fra 1631 blir forært et bruk på Kjellesvik.
I 1617 står hun også som eier av Ytre Jendal, så her har Hoves forsøk av kjøp tydeligvis nådd gjennom på et senere tidspunkt.

9. KARL ASBJØRNSEN HOVE

Lensmann i Lund 1603 til 1634. Han var i sin tid nok mer kjent som Karl Haukland, da han i lang tid bodde på denne gården.

I følge Mehus vender han tilbake til Hove i 1621 eller like etter, da han stevnet sin stemor Ingrid i krav om et skifte på gården. Han har nok flyttet tilbake til Hove først i 1624, da han dette året opptrer vekselvis som både Haukland og Hove i kildene. Ofte med bare noen dagers mellomrom.

Karl vil bli mer omtalt under artiklene om Haukland.

10. OMUND (ASBJØRNSEN) MYDLAND

Her har vi nok den glemte «Omund» i søskenflokken, da det er påfallende at ingen av Asbjørns tidligere kjente barn har dette navnet. Det virker som om Omund har beholdt en ørliten arv i Hove på bare 18 mark smør, men han står like fullt som en av eierne – ved siden av lensmannen – i listene for 1617.

Vi finner ham igjen på Indre Mydland i Sokndal, der han nevnes i årene 1610-1620. Han er der nevnt som legdsmann (formann for et soldatlegd), som tyder på at han kanskje har forsvunnet ut av historiebøkene i en av krigene som herjet i disse tidene. På Indre Mydland var han leilending, og vi kjenner ikke hans tilknytning til denne gården eller hans videre historie.

11. TORKEL ASBJØRNSEN EIK

Lillebror Torkel virker å ha tatt over gårdsdriften i 1618, og han nevnes også på Hove i 1621. Begge årene med 1 daler i skatt. I 1622 er han lagmann til tinget.
Han flyttet så til Kjellesvik da store deler av denne gården ble ledig. Senere finner vi ham å Eik.

Slekt

For å komme i havn med slektsrekkene på gården, må også grenen på Kjellesvik nevnes. Eller med andre ord, den grenen som burde ha levd videre på Kjellesvik.

Det gikk nemlig ikke så bra med Ågot og Børilds felles barn på den gården, men den historien hører hjemme i artikkelen om nettopp Kjellesvik.

For på Hove har Mehus i LH1 det meste på plass, selv om han roter seg fullstendig bort i innledningen av nettopp Kjellesvik. Det er er her Ågots første ektemann, Karl, blir feilplassert. Og grunnen til det, er at Mehus rent har oversett at gården i 1563 var opptatt. Oluf hadde jo denne gården. Som allerede nevnt i brukerlisten har Karl og Ågot selvfølgelig bodde på Hove, og det er deres sønn, Asbjørn K. Hove, som arver farsgården.

Folket på Kjellesvik arver den gården etter Børild, Ågots andre ektemann. Noe som betyr at nevnte Oluf i 1563 ikke har hatt etterkommere.

Setter vi opp en tavle for de eldste rekkene av Hove, inkludert Kjellesvik-folket, skal vi per i dag være på nokså trygg grunn. Brynild (1563) er utelatt, da referansene til ham kun blir spekulasjoner.

Virak

Foruten Hove og Kjellesvik, må vi også innom Virak. Denne gården er nevnt helt tilbake til 1269 og var da eid av Kongen (Kronen). Vi vet imidlertid at både Kongen og kirken ifb. reformasjonen i 1537 solgte unna mange gårder i Norge til brukerne.

Virak var på 1500-tallet en ødegård og er første gang nevnt i 1563, da vi finner en leilending (Åsmund) på gården. Eierne? De må ha vært folket på Hove.

Om Hove kjøpte gården etter reformasjonen, eller om de allerede eide denne i 1519 – vet vi ingenting om. Men kanskje kan eiendommen over dette området ha vært en av grunnene til den svært høye skatten for Omund Hove i 1519?

Hvordan kan vi så vite at Hove har eid denne gården?

Vi starter med Atlak Hove i 1566. At han blir nevnt som Hove, tyder på at han i alle fall da bodde på gården. Det som er interessant, er at han dette året forsøker å kjøpe gården Indre Jendal – den gang en gård i Lund Skipreide på Bakke-siden. I 1590 forsøker Asbjørn K. seg på samme oppkjøp. Begge forsøkene strander da eieren, prestefrue – og senere enke –  Maren Jensdatter til Lund, setter ned både den ene og andre foten. *

 At både Atlak og Asbjørn fra Hove forsøker å kjøpe en, skal vi si forholdsvis liten fjellgård, var langt fra tilfeldig. Alt tyder nemlig på at Hove-folket bevisst forsøkte å få kontroll over hele den nordlige vestbredden av Sirdalsvatnet. Var den kanskje skogene der som lokket?

Like etter overgangen til 1600-talletkke lenge formelig innsatte lensmann Asbjørn K. to døtre med svigersønner på gården (deriblant Idle-Sven). Etterkommere av disse to bygget deretter videre ut nye bruk og bosatte seg også på nabo- og ødegården Liland og den nyere Stuhaug.

Også Skogestad i vest hadde Hove-folk bosatt, mens kun Visland i hva man kaller viraksgrenda ser ut til å ha unngått lensmannen fra Hoves innblanding. Alle disse nevnte gårdene ble nemlig skilt ut fra Virak på starten av 1600-tallet.

Når Hove eide Virak, må de nødvendigvis også ha eid de andre:

I tillegg dukker Ommund på Fintland opp fra 1599. Han vet vi også stammer fra Hove. Han hadde arv derfra, og vi vet fra tingbøkene at han var i nær slekt med Asbjørn K. Ommund kaller også opp navnene Atlak og Ommund videre. Sistnevnte navn – i samme kombinasjon som i 1599 –  lever ennå i dag i Sirdal.

Tegner vi opp et grovt kart over Virak og inkluderer Fintland og Indre Jendal, blir nedslagsfeltet nokså stort for Hoves interesser ved Sirdalsvatnet.

De tre andre gårdene både like utenfor og inni sirkelen var uoppnåelige. I sør var Skregeli og Ramsli eid av Kongen. Sørvest for Fintland lå/ligger Finsnes. Denne var akkurat som Aueland nede i Lund, et enkesete for Lund Prestegård.

Ommund på Fintland var heller ikke selveier, og her var jorden på private og utenbygds hender i overgangen til 1600-tallet. Ommund var leilending, men selv en leilending hadde rettigheter og opparbeidet seg denne statusen på samme måte som en arv. Det skulle svært mye til for å bli kastet ut fra en leiledinge-gård.

Den siste på Hove som eier jord i disse gårdene i dagens Sirdal, var lensmann Karl Asbjørnsen Hove. Etter ham virker det som all jord i disse gårdene ble på egne hender, men det gikk nok flere generasjoner før man glemte slektskapet til Hove helt.

Man ser dermed at Hove må ha hatt en betydelig og trolig akseptert posisjon i hele skipreidet på 1500-tallet. Man ser at de har hatt midler til å oppkjøp av gårder, og vilje til enda mer. Og jeg synes også å ane en taktisk klokskap som forespeilet at man trengte mer plass, jord og ressurser i årene som som skulle komme.

Tollak og Signe

Hove virker å ha hatt en rekke tjenestepiker og drenger på gården, i alle fall frem til 1640-årene. Det sier litt seg selv, at en enslig lensmann og bruker neppe kunne ha drevet en såpass god gård som Hove alene, selv med familie rundt seg. En dreng, Karl, blir for eksempel nevnt på Hove i 1617.

Dette er en liten, men viktig og litt glemt av historien vår som svært sjeldent kommer til syne i skriftlige kilder. Bare unntaksvis betalte disse drengene skatt og finnes nedtegnet i de listene vi har fra disse eldste tidene.

Fra Hove har vi spor av disse stort sett unge drengene og stuepikene fra en svært tragisk sak som ble bragt frem på tinget i på nettopp Hove i Lund, datert 4. september 1628. Stevnet var en femten år gammel gutt som virket som tjenestedreng på Hove, Tollak Nilsen fra Hytland i Bjerkreim. Han ble stevnet inn sammen den noe eldre Signe Nilsdatter, «et quindfolch» han søster. Hun hadde på Hove født et barn, der unge Tollak – broren – var barnefaren. Søsknene ble stevnet for blodskam og «sammenlej».

Signe blir der fremstilt som nokså «freidig» og uten anger, der hun innrømmet at det hele hadde foregått på farens gård på Hytland. Begge ble dømt til døden, og for Signe var det ingen vei utenom. Etter datidens lover – ble hun etter datidens lover henrettet umiddelbart etter dommen, dette på Hove .

For unggutten og bror, Tollak, tok først tinget på tolv menn fra Lund, hans unge alder og «uforstandige ungdomsskyld» til følge og fremmet et ønske om benådning. Det ble også diskutert å henvende se til Tollaks eget ting, det vil si Hetland Skipreide, samt undersøke lignende saker fra andre «Leenens Almue».
Selv om det fra tinget ikke kommer direkte frem hva Tollaks videre skjebne ble, finner vi den endelige dommen i fogderegnskapet for 1628/29. Også den unge Tollak ble henrettet, og vi finner her også de stakkarslige verdiene søsknene etterlot seg fra Hytland – som da ble beslaglagt fra familien:
2 kyr, 1 kvige, 1 «kyrlaug smaler» (sau), samt noe smør, korn og «ullkvitle». Trolig det meste far og mor eide og familien eide, og noe som trolig forklarer hvorfor vi ikke finner familien videre igjen på gården i Bjerkreim. De mistet det lille de allerede eide.

Hvor barnet ble av, vites heller ikke. Men det var på denne ikke helt uvanlig å «sette bort» disse til koner som nylig hadde mistet sine egne nyfødte. Dette ble gjort helt diskret og uten kjente noteringer.

Kanskje er flere av oss lunddøler ætlinger av den unge Tollak og søsterens Signes «uforstandige ungdomsskyld». Det får vi aldri vite.

* Sven Pedersen Skåland står senere oppført med 12 mark i Ytre Jendal. Hvorfor vet vi ikke, men det er sannsynlig at han kan ha fått dette i konearv fra Hove. I så fall har folket på Hove allikevel ha klart å kjøpe opp deler av gården.

Oppdatert: 30. januar 2025

** Oppsummering er KI-generert ved Co-Pilot og sikret av forfatteren.

Del på Facebook

Tweet

Få oppdateringer